De som ikke jakter på det

Jakter alle på kunsten å leve livet. Eller lever de aller fleste bare uten å tenke over det? De lykkeligste folka, eksisterer de bare, eller filosoferer de og jakter og grubler over hvordan å bli lykkelige? 

Kanskje det er umulig å tenke seg til svaret på lykke, kanskje det å leve ikke føles verken bedre eller verre enn akkurat dette akkurat her og nå. Noen sier at man finner det når man gir opp, når man minst venter det, når man ikke venter på det. Gjelder det alt? Gjelder det noe som helst? Gjelder det lykkefølelsen? 

Alle folka vi møter på, forsvinner, og all maten vi nyter forsvinner og alle de lange kveldene og nettene tar slutt, og den deilige, nesten tre måneders lange sommerferien jeg ser frem til, forvandles plutselig til høst.

Og så snakker vi om alt vi gleder oss til, og alt som kommer, og hva vi skal gjøre når sola varmer og havet frister og kalenderen er åpen. Og så fullbooker vi kalenderen og lager planer og oppfyller drømmer. Og så er alt plutselig bare en av mange ting vi gjorde en gang, eller flere, kanskje mange mange ganger. Men nå er det jo over, alt det vi gjorde, gjør vi ikke lengre. Det vi var, er vi kanskje fortsatt, men hvor mye har det egentlig å si at du er den du var, og den du er.

Men akkurat der og da, og her og nå, føles som selve evigheten selv av og til. Og da er det fint og da lever man, antar jeg. Når man ikke tenker over det engang, når man bare vaser rundt fra det ene til det andre, fra et nach til et annet, fra en pensum-artikkel til neste.

Eller fra én dokumentarfilmvisning til en annen, i mitt tilfelle i disse dager. Det er den norske dokumentarfilmfestivalen DOKFILM her i Volda. Time etter time i en mørk kinosal for å nyte lysende opplysning på lerret. Så én film i kveld, "Eit kjærleiksbarn" av Ida Kleppe. Èn av mange filmer de neste dagene.

Foto: KRISTINEMG