If I'm going to be anything more than average

Er det jeg selv som setter kravene, eller er det samfunnet som tvinger meg til å lage en sjekkliste med oversikt over alle tingene jeg burde bli god, bedre og best i? Kan jeg virkelig skylde på det faktum at jeg er en del av en generasjon som har så mange valgmuligheter at vi blir kvalt? Er det så enkelt? Er det min unnskyldning? Og er det da dermed ingenting å gjøre med de evige "du er ikke bra nok"-tankene inne i hodet mitt? Er du svimmel allerede etter dette første avsnittet, er ikke dette innlegget for deg. Men så er det jo først og fremst for meg selv, til meg selv. Fordi jeg tenker bedre på trykk enn i hodet.

Ja, jeg er født i en tid hvor forandringer skjer tusen ganger fortere enn noen gang før, og både tv, telefon, mobil, ipod og ipad har poppet ut som babyer fra de unge mødrene på tv. Så da er det vel bare sånn da? Kronisk stressa og evigplanleggende. Er det ikke det ene, så er det ofte alle de andre tingene… 

Ingen vil vel være middels gode? Ingen vil vel leve et gjennomsnittsliv? Et A4-liv uten noe spenning og kreativitet? Anyone? Sikkert mange. Sikkert de fleste. Eller 50/50. Vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg er en av de som må ha noe mer enn A4. Jeg må ha et liv som er mer enn normalt, og en hverdag som er mer enn bare hverdagslig. Så der har man vel oppskriften på stress. Eller ikke, for jeg vil for all del ikke stresse gjennom livet mitt. Jeg vil leve, se, oppleve, nyte, lære, lese, utnytte, sanse, lukte, kjenne.

Derfor blir alle hverdagslige gjøremål lett sett på som små hindere på vei til de store tingene jeg vil (ikke at jeg vet hva de store tingene er heller). Men samtidig er det jo alle disse dagene som kommer og går som er livet, har jeg hørt. Alle disse småproblemene og ærendene og praktiske tingene… Det er vel en del av hele den store greia. Livet. Eller hva det nå enn er.

Livet mitt er en ting, men frykten for at jeg som person, som menneske, skal bli gjennomsnittlig, og helt vanlig, den frykten er stor og tung. For jeg vil jo være den beste versjonen av meg selv. Også når jeg sammenligner meg med andre (ja, jeg vet det ikke er bra å sammenligne seg selv med andre). Vet ikke om det er dette som kalles perfeksjonisme. Kanskje.

Tror ikke jeg er den eneste her som vil noe mer, uten å ane hva mer det er som skal til. Tenk deg om - vil ikke du også ha alt, imponere alle, vise alle at du er bedre enn de trodde, og ikke minst; vise deg selv hvor bra du er og kan være? Jeg tror du vil det, innerst inne.. Kanskje har du bare gitt opp litt? Eller slått deg til ro med det faktum at du er nok her og nå.

Jeg - her og nå - burde være nok. Men ofte føles det ikke sånn. Eller, noen ganger i alle fall. Andre ganger er det mer enn nok. Når livet ikke er A4, så er det fint. Og noen ganger er livet perfekt når hverdagen er helt A4 også. Noen ganger blir jeg svimmel av meg selv.