Hva du gjør med meg, London

Kjære London, du får meg til å glise som en skikkelig dust der jeg sitter for meg selv bakerst i andreetasje av den røde bussen, med sola i øynene.

På tross av fire timer søvn, opp klokka syv, null frokost, og to 1500-ords deadliner å fullføre / begynne på i løpet av de neste 12 timene, smiler jeg som en forelska thai-dame. Omringet av morratryner i dress, boklesende studenter og fullstendig klar over at mitt bustehode av et hår aldri kan se ut som resten av de shiny lokkene til mine kvinnelige medpassasjerer. 

Og jeg bare smiler og smiler.

Klarer ikke la vær. Stirrer på sola og den blå himmelen. Dette er London, så himmelen forblir nok ikke blå i så altfor mange timer. Men nå er det fint. Og regnet er så fint også. Så alt er bare fint. Noe som ikke er så fint er noen timer senere, når en av jentene i klassen spør om jeg begynte i klassen i dag. "Jeg har ikke sett deg her før." sier hun med uskyldig smil.

"Jeg har vært her hver onsdag i tolv uker", svarer jeg (mitt smil noe mer anstrengt enn hennes).

Takk skal du ha. Takk for dette semesteret.

Uten å tenke over det (tro det eller ei), dro jeg på meg t-skjorta med denne skriften på i halvsøvne på morgenkvisten: "I never liked you anyway". For et fint budskap å ha på t-skjorta på siste skoledag i London (not), tenkte jeg for meg selv da det gikk opp for meg litt senere utpå dagen. Men så måtte jeg bare glise teit av det også. For jeg liker jo den t-skjorta og teksten. Og det hender meget ofte (nesten alltid) at jeg møter folk jeg liker. Selv om t-skjorta mi sier noe annet.

(På +Timberyard igjen heh:)

Foto: Maiken