Fra "madness-presentasjon" til juleverksted

Etter en uke med dårlig søvn, våkna jeg opp uthvilt på fredag. Utviltheten var bare en illusjon (ettersom jeg ikke hadde hatt mulighet til å hente inn søvn), men den varte helt til klokken to samme ettermiddag. Den uthvilte følelsen holdt meg gående foran speilet med maskara og havregrøt klokken åtte på morgenen, musikklyttende på bussen klokken ti, og uthviltheten fikk litt hjelp i form av en stor kopp kaffe med Dana, mens vi diskuterte romanen "Kingdom come" av J.G. Ballard som vi begge skulle ha (hver vår individuelle) presentasjon om for litteraturklassen klokken tolv. 

"Og vi har alle potensialet til å bli gale, til å klikke. Vi er bare gode til å late som om vi er normale." avsluttet jeg presentasjonen min, og sa meg enig med en av forfatteren Ballards påstander; 

”.. human beings are deeply dangerous, and fascinated by violence and death.” - JG Ballard.

Tusen tonn letta fra skuldrene. Omtrent. Først lettelsen, så helgefølelsen og så trøttheten. En digg libanesisk lunsj med Sul Ki var akkurat det jeg trengte for å feire startskuddet for helg.. En liten tur hjemom, før jeg hoppa på bussen retning King's Cross-området.

Ble møtt med dette:

Oda serverte gløgg med rosiner og mandler, og rørte i julegrøtkjelen. Leiligheten var fylt med folk og julelukt. I panna lagde hun fudge, og på benken lå pepperkakedeig fra Norge, og vi lagde julekort med Maria Carey, "All I want for Christmas"-sang og stakk nelliker i appelsiner og spiste grøt med smeltende smør og sukker og kanel. Og så stekte vi pepperkaker og jeg og Amanda fikk smake (endel) på Annas friske hvitvin. 

Og så fortsatte turen videre til Angel (området) hvor utestedet med koselig pub nede og dansegulv oppe, var omtrent like folkefylt som forrige helg. Og der var det flere svensker og vi fikk en hel, dyp skinnsofa for oss selv. "I'm moving to Rio soon. I will live there forever." sa fyren ved siden av meg i barkø, og vi snakket om business i London. Jeg ble glad av tanken på at man bare kan flytte til andre land og kontinenter når man føler for det, og at det er så mange fantastiske steder å bo, og at London er et av de stedene, og Rio er et annet, og New York og Paris, og Volda innimellom også. Også møter man alle mulige typer mennesker overalt uansett, også er det uendelig mye fint i rutiner, og nye rutiner og gamle rutiner. Og så finnes det alltids en flyplass i nærheten. Og så har man tid til så mye, kanskje. Og så vet man ikke hvor mye tid man har her. Og det er like greit. Å ikke vite er best noen ganger.

Dumpet sliten ned på et ledig sete på nattbussen (samme bussen som jeg sovna på forrige fredagsnatt), og kikket meg rundt. "Da var det oss igjen, gutta" tenkte jeg smilende for meg selv der jeg satt blant fjortisfulle tenåringsgutter som skrøt høyt om hvor høye de var, og halvsovende(?), snøvlende fyrer som etter fetthets-graden på håret deres å dømme, antakelig prioriterte å bruke penger på helt andre ting enn shampoo.

Foto: KRISTINEMG

Foto: Amanda