Kjære studieteknikk ..

Da jeg skrev tittelen på innlegget, måtte jeg stoppe opp. 

"Kjære "... skrev jeg, og så ble jeg sittende og stirre ut i lufta, ut av vinduet, ut på den regngrå himmelen og de sykehusblå gardinene mine. Måtte nesten ty til google, men så kom det til meg;

... "studieteknikk".

Bare det faktum at jeg ikke engang husker ordet, sier litt om mitt forhold til begrepet.

Kjære studieteknikk,

jeg har aldri helt forstått meg på deg, men du har alltid virket innbydende på en uforklarlig måte. Når lærerne mine har snakket om deg, har et litt sånn psyko-lys blusset opp i øynene deres, som om de snakker om noe like fantastisk og magisk som det både Facebook og Google er for den eldre garde. 

Men du har til og med kapra oppmerksomheten til endel av vennene mine. De snakker stadig om deg, om hvordan du blir bedre med årene, om hvordan du skaper struktur i hverdagen. Du får dem til å gjøre syke ting, som å sitte hele dagen på lesesalen med fett hår og hodepine. Du stopper dem fra å dra ut, og drar dem opp av senga om morgenen. Noen ganger føler jeg at du er den eneste veien til mening med livet. Men så finner jeg meninga i en serie, eller trening, eller en ikke-skole-relatert avisartikkel (som selvfølgelig lærer meg maasse, like mye som pensum, kanskje mer, og derfor må jeg lese den artikkelen først, og dele den, og lese de andre artiklene som det er linket til nedenfor den første artikkelen).

Du er som en sånn mystisk fyr som jeg ikke helt forstår meg på, og nettopp det gjør meg nysgjerrig og litt interessert. Men bare litt altså. Ikke så nysgjerrig at jeg faktisk gidder å løfte en finger (eller en penn) for å finne ut mer om deg. Man vil ha det man ikke har, og man vil ha det alle andre har også. Man vil alltid være på andre siden av gjerdet, vil alltid ha fri når man har skole, og vil ha helg når man har ukedag. Ikke alltid, men ofte da.

Du og jeg har hatt våre stunder, men dessverre kan antallet gode minner med deg (eller møter med deg i det hele tatt), telles på to hender. Stort sett har de funnet sted rett før deadline, eller eksamen. Så de fleste av disse møtene havner vel heller i "skippertak"-kategorien. I løpet av 13 års skolegang, et år på høyskole, et år på folkehøyskole og noen måneders studier i Argentina. Jeg trodde vi hadde kommet lengre enn dette, men av en eller annen grunn sier det bare ikke "klikk" mellom oss, uansett hvor hardt jeg prøver (det må nevnes at jeg ikke prøver direkte "hardt", men det gjør jeg sjelden uansett, glasurgenerasjonbarn som jeg er).

Jeg har alltid likt ideen om deg. Men som med så mye annet, liker jeg ideen bedre enn virkeligheten. Ideen om deg inneholder den gode følelsen av å fullføre en oppgave flere dager før deadline. Og følelsen av å sitte i forelesningen, og faktisk ha lest alle de tekstene læreren refererer til. Ideen om deg viser meg som (selvdisiplinert og full av energi), sitter flere timer i strekk helt oppslukt av all denne nye, fantastiske kunnskapen jeg har tilgang til. 

Som litteraturforeleseren min sa her om dagen; "you have knowledge and facts and stories available only one click away, and as a generation you really should use that to your benefit!". Deretter slang han med sin favorittkommentar om hvordan vi studenter (først og fremst engelske studenter som betaler skolepenger), aldri kommer til å betale ned det enorme fjellet av et studielån vi pådrar oss her. Konklusjonen hans er alltid at vi burde utnytte det så godt vi kan.

Joa, jeg vet at jeg kunne googla alle de teoriene og bøkene som pensum refererer til. Jeg vet at jeg er en del av en generasjon som er bortskjemt på tilgang til kunnskap, og at det ikke finnes ett eneste godt argument i verden for hvorfor hodet mitt ikke inneholder mer kunnskap enn som så. Men du vet.. Så mye å google, så lite tid. Og hvis jeg skal google alle mulige bakgrunnskunnskapstemaer - hvordan skal jeg noen gang rekke å lese igjennom alle pensumsidene da?

Studieteknikk, jeg begynner å miste troa på at du er rett for meg. Noen forhold er dømt til å mislykkes, kanskje på tide at jeg innser det.

Foto: KRISTINEMG