Surbiton + Kingston-weekend

Etter to og en halv uke midt i London, ble en helg i Surbiton en pustepause. Ja, det er fortsatt en del av London, og ja, det er bare 20 minutter med tog, men det føltes fort litt mer britisk, enn London som først og fremst føles veldig metropolitan, internasjonalt, stort. 

På lørdag var det festival i Surbiton, og gatene var fylt med folk og boder med lokalprodusert honning, syltetøy, strikkede klesplagg og ivrige treningsinstruktører som ga ut tilbud til treningssentermedlemsskap. Under noen store trær, i en liten park langs veien, var det boder hvor de stekte og solgte pølser, kaffe, sjokoladeterter, eplekaker, og masse forskjellige typer fudge (smarties, karamell, jordbær, osv). Blant trær og høstfargede blader og pølselukt var det plassert en karusell til stor glede for både barn og voksne. I londongatene stresser en stor del av folka du passerer forbi deg alene, ikledd dress og et seriøst tryne, eller høye hæler og sammenpressede lepper. Barn er ikke et sånt altfor vanlig syn i de mest busy gatene, utenom de som er på familietur eller skoleutflukt. I Surbiton krydde det derimot av barn og familiestemning og besteforeldre og folk som bare "var tilstede" uten å skulle stresse videre. Det gjør noe for sjela å være i et sånt miljø en helg. Er jo mer likt sånn jeg er vant til å ha det hjemme.

Jeg skulle egentlig hjem søndag kveld, men sittende i halvsøvne etter at vi hadde vandret rundt hele dagen og brukt kvelden på tedrikking, lekselesing og barnetv-serie-titting, fristet ikke en togtur noe særlig. Tok heller toget mandag morgen. Sto opp i sekstiden for å rekke skolen. Litt uvanlig tidlig for en slækk student som meg. Men veldig verdt det.

Bortover langs elva står det benker som nesten alle har teksten "in loving memory of...". En tur til langs denne elva var Betty og Bobs "favourite walk". Det forstår jeg godt.

Foto: KRISTINEMG