Breakfast bruschetta

Foto: KRISTINEMG

Leste noen av Siri Hustvedts essays fra boken "Livet, tanken, blikket" på biblioteket etter en researchtur til to sykehjem.
Hustvedt skrev blant annet et essay om hvordan vi leser, om hvordan alt vi leser farges av våre egne erfaringer, tanker og liv. I de virkelig gode tekstene får leseren være en del av historien. I de gode tekstene er det nok plass mellom linjene til at leseren kan legge inn litt av seg selv. Men så er det vel det vi gjør uansett, alltid? Legger inn litt av vår egen oppfatning i alt vi ser, tar utgangspunkt i oss selv og våre tidligere erfaringer, for å dømme nåtidens happenings.

Noen ganger blir alt jeg skriver klisjé, uansett. Og alt virker så oppbrukt.. Alle vinklinger er gamle, alle ordtak er tynnslitte, alle sitater har blitt gjentatt altfor mange ganger, og alle mennesker har like mye grunn til å fortelle en historie som det du selv har grunn til.. Eventuelt like liten grunn til å fortelle den historien. For hva betyr det egentlig for noen om det fortelles eller ikke? Om ikke du forteller historien, skriver teksten, slenger ut en tweet om saken, eller sier din mening, kommer ingen til å savne ordene dine. Og kanskje er det like greit å la det være sånn. Ingen av oss redder verden uansett.