Somewhere, something incredible is waiting to be known. - Carl Sagan

Foto: Anette

Spiser julekaker og medisterkaker og andre kaker til vi ligger kvalme og stappmette på gulvet under juletreet. Sosialiserer oss overdrevent mye i forhold til hva som ligger naturlig i våre norske gener. Snakker om været med hver eneste kunde som kommer innom butikken. Julen er her, og så er den snart over. Selv om det bare er fjerde juledag har den røde overdosen pågått en stund. Det var vel en gang i oktober at jeg først spottet julemarsipan og julegodt i butikkhyllene og lovte meg selv at jeg skulle vente til i alle fall slutten av november. Så jeg ventet. Og det er vel det vi gjør stort sett - venter.

Venter på juleferie hele eksamenstiden. Venter på å få spise juleribbe. Venter på at alle skal bli ferdige med å spise opp så vi kan åpne julegavene. Venter på at den småkvalme, tilfredse mettheten skal forsvinne så vi kan overspise på neste juleselskap. Venter på nyttårsaften hvor alle skal ut og feste - spesielt alle de som har ventet på en ordentlig fest siden forrige nyttårsaften da det ikke bare smalt i raketter.

Jeg venter på det nye året. 2014. På våren og nytt semester og vårklær og nyttårsforsetter. Venter på høsten fordi jeg skal på utveksling til en foreløpig ukjent destinasjon. Dette gamle året 2013 er jo ikke over ennå engang, men allikevel er alle mine sanser innstilt på nytt år. Juletreet er fortsatt oppe. Juleblomstene har ennå ikke visnet. Julegavene har jeg ennå ikke undersøkt så altfor nøye. Lønna fra jobb nesten hver dag i juleferien har ennå ikke kommet inn på kontoen og nyttårssalget er ennå ikke i full gang. Allikevel bare venter jeg.

Venter på alt dette spennende som skal skje. På den tiden av året som er min favoritt (enda mer enn høsten): begynnelsen. Starten av året. NYTT år. NY start.

Jeg er vel ikke alene om det å elske nye begynnelser.. Eller kanskje er jeg det, kanskje er det mer vanlig å elske slutten, eller den delen midt i. Jeg liker å begynne på en ny tekst, skrive de første avsnittene, lese de første sidene av en ny bok, glede meg over de første månedene av året. Deretter forsvinner litt av magien jo mer du graver deg ned i dette nye. Det nye blir gammelt eller kjent. Kanskje blir det kjært også, men det er ikke nytt og ukjent. Den teksten jeg hadde så klare visjoner for, den boka som hadde potensiale til å bli min favorittbok, den har ikke levd opp til forventningene, mest sannsynlig. Nå er den bare en bok jeg holder på å lese. Om noen måneder er 2014 bare det året vi tilfeldigvis befinner oss i. 14 er det tallet vi skriver etter dato og måned. Noe vanlig. En vane. En selvfølge. Et år vi lever i og kjenner til.


Akkurat nå er romjula noe vi befinner oss midt oppi. "It's the most wonderful time of the year" synges det på radioen på kjøkkenbenken. Jeg er heldig som har en kjøkkenbenk. Og et kjøkken. Dette er også den tiden på året som virkelig understreker fakta for deg dersom du kanskje ikke har en familie som den kjernefamilien vi ser på alle julefilmene på tv. Storfamilien som synger sammen og lager julemat og drar på hytteturer. Dette er den tiden på året hvor romantiske komedier som "The Holiday" og "Love Actually" overbeviser oss om at den eneste tilstanden som er verdt å befinne seg i, er "in love". Spesielt i juletiden. Dette er den tiden på året hvor folk blir deprimerte og hvor de ensomme blir ennå mer påminnet om at de faktisk er alene, at de ikke har noen familie å feire med, ingen å gi gaver til, ingen å få gaver av. Ingen mor eller far som tar de med for å hugge juletre i skogen.

Og alle vi andre? Vi svarer "Bra, takk!" når bekjente spør hvordan vi har det og har hatt det. Vi bare spiser ribbe og kalkun og pinnekjøtt og venter på at denne hyggelige tiden skal gå over i et nytt år hvor vi kan kaste ut juletreet, sope bort barnålene og begynne på nytt. Deretter kommer de aller fleste av oss til å fortsette i samme gamle rutiner og vaner helt frem til neste år når vi skriver nyttårsforsetter og planer for 2015 - det potensielt beste året i vårt liv. Dersom vi kommer så langt.