“Not all who wander are aimless...." - Mona Lisa smile

Historien i filmen "Mona Lisa smile" finner sted i 1950-årene. Jentene på den konservative jenteskolen måler suksess i muligheten for en ring på fingeren. Når Katherine begynner som ny kunstlærer, utfordrer hun elevene til å se forbi deres perfekte bilde av en vellykket fremtid.

Tenk, om 50 år når noen lager filmer om oss kvinner i begynnelsen av 2000-tallet.. Hva vil de fokusere på? Hvilke problemer vil de problematisere? 

Hva vil de riste oppgitt på hodet av og si "jeg fatter ikke at de kunne leve sånn" og "hvordan kunne de ikke se at det var feil?"

I vår tid virker det litt som om de fleste slagene er kjempet. Spørsmålene er spurt. Diskusjonene er startet og avsluttet. Ja, det finnes alltids mer å ta tak i, men det meste er rørt ved allerede. Hvilke tanker vil bli de som virkelig forandrer oss i denne tiden hvor ingenting lenger kan sjokkere?

“Not all who wander are aimless. 

Especially not those who seek truth beyond tradition, beyond definition, beyond the image." 

"Dear Betty, I came to Wellesley because I wanted to make a difference. But to change for others is to lie to yourself."

...

" My teacher, Katherine Watson, lived by her own definition and would not compromise that, not even for Wellesley. I dedicate this, my last editorial, to an extraordinary woman, who lived by example and compelled us all to see the world through new eyes. By the time you read this, she'll be sailing to Europe, where I know she'll find new walls to break down, and new ideas to replace them with.

I've heard her called a quitter for leaving and aimless wanderer. But not all who wander are aimless, especially those who seek truth beyond tradition, beyond definition, beyond the image. I'll never forget you. "

Foto: HER