T W E N T Y O N E

Foto: WEHEARTIT.COM

Det er et av de øyeblikkene hvor du føler at verden burde stoppet opp og tatt seg tid til deg. Ofret deg alle sine tanker i alle fall noen minutter, eller gjerne hele dagen. Det er dagen da alt startet for deg, det er dagen da du sto på startstreken og satte i full sprint, og siden har du både løpt, jogget, gått på trynet og ruslet tur. Barndommen var forhåpentligvis en dans på roser og skalahus og Barbiedukker og prinsessefilmer og etter noen supertrege og superraske år, er du plutselig ikke hverken fjortis eller slitsom alt-vitende 17-åring.

2 1

Det var noe helt annet å bli 20, sier jeg, på tross av at alle løfter litt på bryna. Et år, null forskjell, tenker de. Og i alle fall de som er over det, over det å entre 20-åra. Ja, jeg ble 20 år i fjor, og ble offisielt ikke tenåring lenger. Men i et år har jeg bare "akkurat fylt 20", og minnene om en svunnen tid fra russetid og attenåring og tenåring ligger friskt i minne. Og nå da? Not so much.

20 - å r a

For vi har faktisk bare ti år til å være i "20-åra". Disse ti årene hvor vi skal finne både oss selv og den perfekte drømmemannen og et stort hus eller lite hus, og i Norge eller i utlandet. Det er forsket på det, disse ti årene skal vi bruke til å utfordre oss selv for å kunne utvikle oss selv og personlighet og manérer. Så hører du det: Disse ti årene framover må utnyttes til det fulle. Helt sant, filosofisk og naturlig og alt - vi trenger den utviklingen.

Jeg hørte ikke et eneste smell da klokka slo tolv. Ikke en eneste rakett eller fanfare eller noe. For det føles som at det er det som mangler. Dager som dette flyr så merkesløst forbi om ikke man markerer dem. Det samme gjør disse ti årene framover. 

Men plutselig har jeg ikke ti år til å være "in my twenties" - nå har jeg bare ni år, og det minskes for hvert bursdagslys på bursdagskaka. Jeg er ikke lenger bare "tjue år", men jeg er i gang med livet i 20-årene mine.

Tjueén år, og verden bare surrer videre og tenker ikke på at dette er min dag.