“I can’t promise tomorrow, but I promise tonight”

Foto: Anette

Jeg innbiller meg at våren kommer fordi jeg så noen solstråler skinne gjennom vindusruta i går. Jeg lukker øynene og tenker på fremtiden, den nære tiden og den langt borte. Den nære tiden ser jeg for meg, ganske tydelig i grunn. Våren min, våren '13 når jeg bor hjemme. Det første som hilser øynene mine god morgen hver dag er synet av det myke sengetøyet jeg ligger begravd i, og alle rammene der borte på den altfor fulle bokhyllen, rammene med minner og venner og kjærlighet. Den rosa vinflasken jeg dro med meg hjem fra Paristuren sommeren '11, bildene jeg har tatt i London og Paris henger på veggen, og over sengen min lyser NewYork i varme gråtoner. Omtrent sånn er bildet mitt av NY i virkeligheten også; har aldri vært der så kan ikke fargelegge det særlig mye. Allikevel skinner byen i mine drømmer og tanker med et glitrende, spennende, mørkt gullskjær. Som så mange jenter før meg har sagt, eller ikke tort å si i frykt for å bli sett på som en vandrende klisjé; jeg vil bo i New York i løpet av livet. Nå har jeg innsett at dette ikke på død og liv må skje i løpet av de neste syv årene, men at det blant annet er mulig å flytte dit for en periode med både mann og barn. Det er også fullt mulig å være en singel, 35-årig, dårlig kopi av Carrie, i NY. No rush.

Det er den fjerne framtiden jeg sliter med. Å si at jeg sliter er en sterk overdrivelse like mye som det er en stor underdrivelse. Jeg lider på ingen måte noen som helst nød, og fremtiden ser lysere ut enn det sterke lyset i full sol og vintersnø. Men samtidig ser ikke fremtiden ut i måneskinn - jeg aner jo ikke hvor jeg skal. Noe som er fantastisk. Luksus. Deilig og inspirerende og spennende. Og samtidig skummelt, av og til. Noen mennesker kommer til utdanningsveilederen og sier; "okei, jeg vil bare bli det eller det yrket - hvordan kommer jeg meg dit?". Disse menneskene blir evig stresset av at veien ikke er måket klar. De vil helst ha med både kart, kompass, guide-bok, pepperspray og fullt regntøy for en tur i skogen. Forberedt på alt, og en klar, planlagt, rett rute. De liker å zoome seg inn på et mål, et yrke, en tilværelse, en person. Og så er det meg da, og som studieveilederen forteller meg er jeg en av de som ønsker å gjøre akkurat det motsatte av å zoome inn og fokusere på et mål. Great observation… Mens noen kan se på det å ende opp uten noe spesielt yrke etter fullført utdanning som det mest katastrofale i verden, ser jeg derimot på det som den perfekte tilstanden å være i; så mange valg, så mange muligheter, og først og fremst; fri til å gjøre alt fra a til å. Kanskje ikke heelt fra a til å, men mer enn en eneste bokstav i alle fall.

Jeg vil ikke vite hvor jeg "ender opp", eller hvem jeg "ender opp med", eller hvor jeg befinner meg om ti år. Jeg vil ikke designe livet mitt på forhånd, egentlig. Og sant å si så er det vel få som klarer det uansett. Livet er ikke konstant, men flyktig, svevende. Det er fremtiden min, og selv om det kan gi meg både hodepine og en ekstremt utmattet følelse, gir det meg først og fremst ubegrenset mye lykkefølelse. Og lykkefølelse det er noe vi burde brukt som veiviser litt oftere enn vi bruker kart og kompass. I dag gir tanken på å flytte til London meg en god vårfølelse, fine bilder, gode tanker. I morgen er det kanskje Volda som føles mest riktig igjen. Eller Oslo. Eller kanskje et helt annet sted. Hvor enn lykkefølelsen trekker meg (ikke at jeg vet om det er mulig å føle seg fram til sånne avgjørelser, men jeg er bestemt på å gi det en sjanse).