Yo te tomo una foto!

Foto: KRISTINEMG

Omtrent hver dag i fire uker har jeg vært med disse barna. Har vært i inicial-klassen (graden før førsteklasse, med barn fra 2 år til 5 ca), 1. klasse, 3., 4., 5., og 6. I de minste klassene har jeg bare vært der, gitt mange klemmer, tatt mange bilder, tegnet, pratet, lyttet.. I de høyere klassene har jeg vært med i engelsktimene og i kunsttimene. Ekstremt merkelig at noen blir en del av hverdagen din, at du får et innblikk i andres liv, at du hører om hvor mange søsken de har, hvor de bor, om de har spist den dagen, om de har jobbet før skolen på morgenen, om de fryser fordi de bare har på slipperser og en tynn kjole..

Og så bare drar jeg… Har fire dager igjen på skolen.. Nei, jeg vet at jeg ikke redder noen liv av å være her akkurat, men det føles så rart å bare dra. Kommer kanskje aldri til å se disse barna igjen, kommer ikke til å vite hva de gjør i livet, hva de blir, hva de ikke blir, om de studerer, hvor de blir boende, ingenting. Men man kan ikke bli værende for alltid. Eller, selvfølgelig kan man det. I alle fall lenger enn en måned.. Alle snakker om at tiden min her har gått så fort, og det har den jo. Men samtidig har jeg vært borte 4 måneder, og merker at det er på tide å komme seg hjem. For jeg er heldig som vil "hjem", jeg er heldig som assosierer "hjem" med noe godt, trygt, varmt, fint. Alle har det ikke sånn. Den største delen av verden har ikke det vi definerer som et hjem.. Eller.. ikke det som holder vår definisjon og standard. Men et hjem er et hjem, dersom det er familie, eller i alle fall en eller annen form for kjærlighet. Med 5-6 barn, som de fleste her har, blir det allikevel litt vanskelig å gi nok av den kjærligheten kan jeg innbille meg.