Reality leaves a lot to the imagination. 
 - John Lennon




Grunnen til lite oppdatering her har frem til nå vært mangel på internett her hvor jeg bor, men her om dagen fikk jeg plutselig internett, og ah- dere skulle bare visst hvor glad jeg ble. Er bare så godt å ha mulighet til å skype med familien litt, og i tillegg har man jo alltids ting man skal sjekke og fikse. Holder også på med litteratureksamen nå, og det er jo selvfølgelig da praktisk med mulighet til å sjekke detaljer, fakta osv. Men så har det seg sånn at jeg plutselig har brukt opp plassen for å legge ut bilder på bloggen, 1 GB, så nå sa det stopp.. Og dette er grunnen til disse billedløse innleggene. For ikke tro at jeg ikke tar bilder - har nå så mange herlige snapshots fra barneskolen og diverse annet.. Om du vet om hvordan jeg kan få mer plass til bilder uten å kjøpe mer plass, så si ifra (ja, jeg har prøvd å slette masse bilder i picasa-albumet, men det funker allikevel ikke)..



Uansett - i dag har vi pyntet til jul i stua her hele kvelden, med et plastikkjuletre med masse nissebamser, masse papirjulestjerner, blinkende lys, bilder av nissen på veggene, glitter og gull, og en stor julekrybbe med alle verdens dyr rundt omkring. Som jeg sa tidligere i kveld så skjønner jeg ikke helt at det er jul nå, for det er jo varmt ute, og det er ikke noe snø. Da lo de godt av meg!

På mandagskvelden var jeg i huset til noen av barna (barnehjemmet består av fem hus) fordi de skulle lære meg å danse til "música negra". Så herlige, du aner ikke. Der sto de fire-, fem-, og seksåringene med musefletter og rosa klær og shaket og vrikket og beveget seg bedre enn så mange andre dansere jeg har sett før. Etterhvert viste de jentene som er 13/14 å vise meg danser, og vi danset og hoppet rundt alle sammen i endel timer, spiste popkorn, tok bilder, og så på gamle bilder fra tidligere år her på barnehjemmet. Det er så rart å være her, merker hvor glad jeg blir av å være med de herlige menneskene her, og hvor knyttet jeg føler meg til de allerede på tross av at vi ikke har vært så masse sammen, eller snakket veldig mye. Føler meg bare så heldig som får lov til å være her med de.

Men samtidig er det nesten kvalmt å tenke på at jeg bare kan ta meg en sånn "svipptur" hit, bo her, bli kjent med alle de gode menneskene, barn og voksne, for så å sette meg på flyet og lande hjemme i trygge, organiserte Norge, hvor jeg har et stort hus, masse penger (sånn i forhold til store deler av verdens befolkning), en jobb, tv, bil, masse klær, et stort rom med dobbeltseng og fine møbler, og en familie som er glad i meg. De jeg har blitt kjent med her, skal ingen steder. De blir igjen her, boende i en-etasjes-hyttene sine som er laget av mursteiner og et blekktak, med jordgulv, syke hunder rundt omkring, masse søsken, lite oppmerksomhet fra foreldrene, lite kjærlighet, lite mat, lite penger, få muligheter. Og jeg skal feire jul på den typiske norske overveldende, overflødige, perfekte måten.

Jeg spurte han ene gutten min i 4. klasse, en av de som alltid kommer bort og gir meg klem og sier "Cristiiina" (mitt spanske navn), om hva han ønsket seg til jul. En sykkel. That's it. "Og du da?" spurte han. "Bøker, filmer" svarte jeg, og stoppet der. Blir litt frustrert av å tenke på de meterlange ønskelistene som vi alle skriver og lager borte i Norge. De kan vel egentlig ikke kalles "ønskelister" en gang, det er mer riktig å kalle de for "lister med krav / forventede gaver".



Til slutt to sitat jeg elsker (spesielt i de stundene jeg er i eksamensmodus i disse dager, hvor jeg skal skrive om forholdet mellom fantasi og virkelighet, og hvordan disse to lett kan forvirre og blandes).



Are you really sure that a floor can't also be a ceiling? 
-       M.C. Escher




How do we know that the sky is not green and we are all colour-blind? 
-       Author Unknown




Comments

  1. Fin og beskrivende blogg. Du har lært mye på reisen. God jul!

    ReplyDelete

Post a Comment

Popular Posts