Hola Peru

Livet er saa rart. Vet ikke hva annet man kan si. I skrivende stund sitter jeg paa en blaa plastikkstol, inne i dette rommet er det trykt aatte datamaskiner, veggene er malt lys babyrosa, og paa veggen henger et falmet bilde av Jesus. Naar jeg kaster et blikk ut av doera ser jeg parkerte motorsykkeltaxier - det mest populaere framkomstmiddelet her i byen virker det som. Det er hva det hoeres ut som; en motorsykkel med en vogn bygd paa, og et tak. Jeg hoerer musikk og biler og barnelatter, og en jente som er like hoey som den lave pulten jeg sitter ved, blir staaende ved siden av meg og stirre paa skjermen, og paa meg, og tilbake paa skjermen.

Dagene mine her begynner klokken 6.45, naar jeg staar opp og spiser frokost og slikt, og saa er jeg paa barneskolen (med barn fra ca 4-12) fra klokken 8-13. Ellers er det forskjellige ting som skjer de forskjellige dagene. Har ogsaa den siste eksamen min som jeg jobber litt med, fra kurset i Buenos Aires. Litteratureksamen, skal analysere minst to tekster, og skrive mellom 6 og 8 sider.

I dag har jeg vaert her en uke og fem dager, og om tre uker er jeg hjemme i Norge igjen. Jeg forstaar det ikke alltid, gruer meg til aa dra fra alle, gleder meg ufattelig mye til aa komme hjem.. Saa blandede foelelser, det kan man trygt si at det er..

Har opplevd saa mye rart, fint, annerledes, og det aa vaere her er som aa konstant bli bombadert av nye inntrykk, nye tanker, ny inspirajon.. Men peruanere - for noen mennesker! Varmere, hyggeligere, mer hjelpsomme og imoetekommende mennesker skal man faktisk lete lenge etter. Oi, en dame kom akkurat inn, kikket paa meg, og maatte kikke engang til for aa se om det faktisk var en blond jente hun saa sitte her.. Ja, det er like mye sjokk for meg som for deg, jenta mi.