“I seldom end up where I wanted to go, but almost always end up where I need to be.” - Douglas Adams

Meg, Ingrid, Caroline & Tonje

Ida <3

Anton, Nicolai, jeg og Ida

Caroline, Marie & meg

Dansa på avslutninga

Foto: KRISTINEMG / Anette

Jeg gråt ikke. Et år på den skolen og jeg gråt ikke da det var over. Men jeg kommer til å savne mange av dere der. Året har vært en salig blanding av alle mulige rare inntrykk, spesielle følelser, gode følelser, vanskelige dager, rastløshet, forvirring, usikkerhet, selvtillit, håpløshet, tilstedeværelse, gode samtaler, merkelige samtaler, felles måltider hver dag, nære venner, bekjente, skrivesperre, skriveglede, inspirasjon og irritasjon. Og alt annet.

Jeg kommer til å savne det å gå innom rommet til noen på kvelden, sitte og prate en time, eller ti minutter, om livet og alt og ingenting. 

Hver morgen i matsalen sammen med stille morratryner som spiser havregrøt og tørre brødskiver, og drikker juice. Muligheten til å være sosial hele døgnet. 

Folk som spiller biljard i lobbyen, og småprat i gangene. Filmkvelder i de harde sofaene i de små tv-stuene. Susinga fra kjøleskapet når vi så på film. Oppvasken som hopet seg opp ved vasken.

Brannalarmen som gikk midt på natta, og gåturene rundt omkring i Drammen. Skøyter i sentrum. Kaféturer med jentene.

Samholdet, og det å være en del av et lite minisamfunn på 160 folk. Å se de samme trynene hver dag - de du ville se, og de du egentlig ikke hadde behov for å se.

Ha tid til å drikke te etter hvert måltid, og sitte sammen med masse folk og spise. Le. Diskutere.

Leve et bekymringsfritt liv med mange bra mennesker rundt meg.

Men nå er det over. Et år, så langt, og samtidig så kort. Takk for nå, Danvik!