Nattbuss i Kambodsja

Sjåføren snakker i telefon, kjører forbi alle biler og motorsykler og hunder og kuer, bare tuter litt ekstra først. 

Alt er svart, bekmørkt.

Han vinker til noen langs veien. Vi stopper plutselig. Får på en ny passasjer. Gasser på videre. Stopper igjen og tuter i hytt og pine.

Langs veien sykler småjenter i skoleuniform, flere på en sykkel, og vi sneier forbi i 80 km/t på grusvei.

Kjører forbi en bil idet vi møter en annen i motsatt retning. 

Helt mørkt overalt. Plutselige lysglimt langs veien innimellom mørke palmer. Husene er bygget på høye stolper. Under der er familien samla kanskje. Jeg vet ikke for ser ikke ansikter ser bare antydninger til mennesker der i lyset som vi suser forbi. Er det familien som henger sammen der ute under huset klokka syv  på fredagskvelden? Gutta ? Syklubb til mor? Eller har de ikke sånt her?

Vi er på vei til en av de siste stoppene på en syv ukers tur. Vi er plutselig nesten ferdig med en hel tur. Den vi snakka om så lenge

Den vi har spart til et års tid. Den jeg har ønska i 10 år.

Møtte ei jente i Vietnam som var ti år yngre enn meg, og ti ganger mer disiplinert enn jeg noen gang har vært. 

En av få ting jeg har gjennomføringsevne på er å reise kanskje,å forflytte meg, for det er kun sparing og planlegging og..

Sjåføren kjører i rykk og napp, gass brems, annenhver annethvert sekund. 

Jeg hører på musikken jeg hørte på for to år siden og tenker på den tida da jeg bodde alene og tenker på de folka jeg så hver dag den gang. Hvor er de i dag? 

Folka langs veien suser vi forbi her og de sitter og sitter og ligger langs veien og jeg vil vite hva som diskuteres i hengekøyene i småbyer og utkantstrøk i Kambodsja. Kongeriket Kambodsja som det offisielt heter.

Lurer på hvordan de har det her i dette kongeriket. Får ikke greie på det fordi jeg ikke snakker khmer, og kanskje hadde ingen vært interessert i å fortelle meg om sånt uansett. Hvorfor skulle de dele sånt om livet sitt med en solbrent fregnete turist.

Kjører forbi et høyt hus på høye trestolper. Lurer på hvordan de kommer seg opp i huset for jeg ser ingen stige opp.

Tror sjåføren er trøtt. Han gnir og gnir i hårlokkene sine og tuter hissig på hunder som sjangler ut av veien. 

Han har ikke stoppet på lenge nå. Stoppet tidligere , dro opp en bilmotordel fra en pose, la delen i bilen, gikk ut og krysset veien og håndhilste på en annen sjåfør fra samme firma, med en stappfull minibuss selv også, sånn som vår mann. De håndhilser, han fyren får posen (som jeg ikke vet om er tom eller kanskje det var flere bildeler oppi der enn den han tok ut).

Tut og kjør videre og vår mann ligger konstant midt på midtstripa så sant han har plass. Hver bil er tydeligvis en hindring som skal krysses/ kjøres forbi.

Foto: KMG