I kø for solnedgangen i Angkor Wat

Vi har betalt ekstra for å få være inne i parken når solen går ned. Betalt ekstra for at tuktuk-sjåføren skal kjøre oss til et sted hvor vi kan se sola forsvinne. Ikke mye ekstra, 4 dollar omtrent, for noen timer ekstra. Under 50-lappen i norske kroner.

Hotellsjefen sa at vi skulle være tidlig ute, men solen har bare så vidt begynt å sekke litt, og tuktuk-sjåføren vår har ikke hastet oss videre fra de andre stoppene på denne sightseeing-kjøreturen blant alle templene, selv om han vet at vi skal se sola gå ned fra toppen der. Da vi kom til hotellet i går kveld, bestilte vi en tuktuk-sjåfør for hele dagen, for det er visst den vanligste måten å gjøre dette tempel-opplegget på. ”Does the driver speak English? He needs to know English!” sa vi til damen i hotellresepsjonen. ”Yes, yes, very good!” sa hun, alle de gangene vi uttrykte dette ønsket.

”When should we drive to the sunset-place?” spør vi tuktuk-sjåføren. Han nikker, smiler litt.

”How early should we be there?” sier vi igjen, uttaler hvert ord for seg, så sakte og tydelig som mulig.

Den såkalte engelsktalende sjåføren stirrer tomt på meg. Lenge. Så stirrer han litt rundt seg.

Omsider setter han seg til rette på motorsykkelen, starter opp, og vi hopper inn i vogna som er festet i den lille motorsykkelen, og dras videre av gårde. Antakelig mot solnedgang-stedet. Vi får vente og se.

Så ankommer vi et sted hvor skiltet viser at tempelet visstnok skal ligge på toppen av et fjell. Sjåføren peker og stopper motoren, så vi trasker oppover grusbakken sammen med resten av gjengen som har betalt ekstra for å se det øyeblikket sola forsvinner. Nå skal vi snart se himmelen, og et eller annet syn som er verdt noen ekstra dollar mer enn det Angkor Wat er verdt i dagslys. Jeg kaster et blikk mot varmekula høyt der oppe. Er det et snev av oransje lys som preger det ellers himmelblå sceneteppet over meg? Kan jeg skimte starten på den solnedgangen vi har betalt for å se? Er det ikke litt for mange mennesker som vandrer med like freidig mot som meg og min søster, på vei mot det samme målet der på den toppen hvor vi har hørt at det ikke er plass til mer enn 300 mennesker? Nei, på tide å undertrykke alle katastrofetanker. Selvfølgelig har vår tuktuk-sjåfør passet på at vi faktisk rekker å komme oss på plass i god tid før hovedshowet (solnedgangen) starter. Han virket jo temmelig avslappet.

Etter 15 minutters gåtur opp grusbakkene, med et par frekke forbigåinger fra vår side, når vi tempelet på toppen av fjellet. Der oppe ligger ruinene og bader i kveldssol, og her nede ved oss åpenbarer de noen-hundre menneskene som også har betalt for solnedgang. Så er vi ikke de eneste som vil se #solnedgang i Angkor Wat. Det vil også de sikkert 400 andre som står i kø allerede. Når skjedde det at alle ville ha #sunset på Instagram (eller hvor enn kineserne lever ut sine kreative sosiale medie-fantasier)? Her står de alle sammen, med blikket fast festet på de få heldige turistene som sjonglerer iphones og selfie-sticks rundt der oppe på det kveldssolgylne tempelet. Pent og pyntelig stiller vi oss bakerst i den eviglange køen, sjekker klokka og prøver å memorere når sola gikk ned i går. ”Det ble jo ikke helt mørkt før 7” blir vi enige om, og kalkulerer optimistisk på hvor lang tid vi har igjen, og hvor stor del av køen som vil gi opp før oss.

En av vaktene kommer gående. Det er mer enn nok vakter her. Han informerer folkemengden om at det er liten sannsynlighet for å rekke å se noe solnedgang innen vi kommer til toppen. Ingen rikker seg her i bakerste del av køen. Jeg spør hvor lang tid det vil ta før vi er foran i køen, og han svarer at det er nok en time til før dere er oppe. ”Hehhehe” ler vi, litt for intenst, og sier at ”ja, vi får vel prøve å stå her litt nå som vi er i køen”. Han rister nok på hodet inni seg tenker jeg. Tenker kanskje at turister er gærne. Gjør hva som helst for å se solen gå ned fra en topp.

Og det gjør jeg visst. Står her og venter på at sola går ned og køen rykker frem. Og venter på at noen av de hundrevis foran i køen skal kaste inn håndkle. Hvorfor? Bare for at jeg skal se på himmelen som blir littegrann mer rød enn den er nå, mens jeg står på et fjell i Kambodsja ved et tempel og ser sola gå ned og ned.

Og stemningen er til å ta og føle på her i køen. For hvert menneske som skræver opp de bratte trappetrinnene for å komme til toppen, svinner håpet om et sånt perfekt solnedgangsbilde litt og litt.

Og det er så dumt dette. Men vi står her alle sammen likevel, og kikker på klokka og kikker på sola der bak trærne. For vi ser ikke sola herfra – vi må høyere opp – men køen og vaktene og trappene står mellom oss og sola.

Vi står en time. Og litt mer. Og jeg kan skimte guloransje himmel bak trærne. Og for hver gang noen kommer ned fra toppen av tempelet, klapper hele fremste del av køen – for når noen går ned, kommer andre opp. Det bør applauderes. Den bakerste delen av køen er helt stille, antakelig sliter de med x antall følelser knyttet til det å innse at de aldri kommer til å nå frem, opp dit.

Vi nærmer oss, og solnedgangen nærmer seg slutten. Den har allerede vært i den guloransje fasen, gått over i den mer rosa gylne fargen, og skiftet til det litt mer kjølige lyset himmelen får når sola nesten er forsvunnet fra himmelbildet.

Ja, vi klatrer opp trappene før det har blitt mørkt. Rekker hele ti minutter der oppe på utsikten før vakta begynner å mase om at alle skal ned fordi de stenger for dagen. Showet er over. Og alt vi så var en blekoransje himmel over noen jorder og sletter og litt skog.

  
Jeg glemte å ta bilde.