Vårtegn, endelig

Når man endelig kan kjenne sola varme på huden igjen, etter noe som føles som en evighet med overvekt av skyer og regndråper. Det har vært solglimt, ja, til og med solevær av og til, men man glemmer sola så fort den forsvinner. I alle fall har jeg hatt lett for det denne våren.

Du vet jo egentlig at det blir bedre, ofte, med litt luft i trynet og pust i motbakke. Jeg vet det, men man glemmer så lett. Og man blir redd for at det kanskje ikke skal være så lett igjen, at det blir vanskeligere å klatre i motbakken nå enn før.

Men du vet at dagen blir bedre om du starter den med en gåtur i sol med musikk i ørene og pauser for fuglekvitterlytting. Det er nesten til å bli nasjonalromantisk av, disse pausene og stundene hvor man faktisk ikke hører annet enn klokkende bekkvann. Og ikke glem kudritt-lukten som stikker i nesa, selve prikken over denne rosemalte i-en. Det er noe fint med det. Med det meste.

Jeg er en uke fra målstreken. Den foreløpige målstreken i alle fall, den som heter eksamen og den som kalles sommerferie. En ekstremt tidlig sommerferie også forresten. What to do. Så vil man gjøre alt. Men først og fremst komme meg ned til østlandet igjen, der jeg hører hjemme. Planene videre får vi legge etter eksamen, uansett hvor fristende det er å titte fremover, til tiden E.E. EtterEksamen. Det er vel den vi alle ser frem til? Eller kanksje ikke, kanskje mange andre nyyter denne lesetiden. Det gjør jeg også, innimellom.

Foto: KRISTINEMG