60 mil senere

60 mil senere, var jeg hjemme for sommerferie. Før det hadde jeg eksamen i medievitenskap. 

Klokka var ni da eksamensoppgavene ble sluppet ned på pulten min onsdag morgen. Klokka var elleve da regnet trommet hardt og hurtig på det tynne taket på brakka vi hadde som eksamenslokale. Deprimerende. Kastet blikk bort på alle de andre som skrev og skrev og snart var ferdig virket det som. Klokka var halv tolv da jeg innså at det var tre og en halv time igjen til tre måneders sommerferie. Den tanken utløste skrivegleden. 

18 håndskrevne sider senere, hadde jeg fri. 

En time senere lagde vi digg mat og prøvde hardt å senke skuldrene.

Så feiret vi ferie med resten av klassen på ett av de to utestedene i Volda.

Og seks timer søvn senere sjekket jeg og Maiken trykket i dekkene før vi suste vekk, bort fra bygda, mellom bakkar og berg, på vei til Østlandet.

Stopper for å ta en selfie på veien. Strekker hånda med mobilkamera ut av vinduet. Ser ikke motorsykkelen som kommer susende mot oss. Skvetter hylende til når han gasser på og nesten drar med seg både hånda mi og mobilen i farta. Blondiner på tur.

Fra småferjer og blomsterenger, til høyfjell og snødekte vidder. Norge ass.

Kaffepause i Gol. Klampen i bånn i Hemsedal.

Og plutselig skiftet landskapet. 9 timer senere nådde vi Hokksund og Drammen, og så var jeg på vei til Larvik. Ingen høye fjell og dype daler. Østlendinger vet ikke hva fjell er før vi har besøkt Vestlandet.

Jeg ser så mye hav her. Og himmel. Ser horisonten og havet fra stuevinduet, vet at resten av verden ligger der ute, tvers over horisonten, i andre enden som jeg ikke ser. Men jeg vet at verden er der. At den er lett tilgjengelig, at vi er i kontakt med den. 60 mil senere har jeg sommerferie.