En sånn person som passer som politi

Foto: KRISTINEMG

Det var varmt i dag, 17 grader da jeg og mamma svingte audien ut fra Tønsberg sentrum. De nyankomne fregnene i hele ansiktet mitt vitner om mange dager med sol. Og litt sur vind som man velger å overse fordi sola er så etterlengtet og så varm og gul. Og månen var ildrød en kveld vi var på hytta, og vi så den skinne og speile seg i saltvannet som slår svakt innover sandstranda. Nå er stranda tom. Om maks to måneder er stranda full. Snart sitter vi ute i bikini uten å bli forkjøla. 

I kveld så vi på "Hundepatruljen" og jeg dagdrømmer om å være en sånn person som passer til å bli politi. Og ler litt av meg selv og mine skiftende, evig entusiastiske planer som kommer og erstattes av nytt. Nå vet jeg ikke hva jeg vil bli, men det vet kanskje få av oss innerst inne. Men noen dager virker framtida så altfor nær mens de nære vennene virker så altfor fjerne (Christina for eksempel, all the way out borti Sør-Amerika). Og om en måned pluss litt til så har jeg eksamen og så har jeg sommerferie. Tenker du noen ganger 'hva så' uansett hva det er snakk om? 

Og påska har gitt tid til å være med barndomsvenner som fortsatt er nære venner på tross av at vi alle fire bor på hver vår kant av Norge. Volda, Stavanger, Trondheim, Oslo. Men hva så? Det er ikke langt fra hverandre. Og plutselig er vi i samme del av Norge igjen, og etter ett minutt er det som om vi tar opp igjen praten der vi avsluttet sist. Og det er beroliggende at det fortsatt er sånn. Det er godt at noen ting fortsatt er som de var. Og annet forandres.