Dokumentarfilmfestivalhelg

Jeg har tilbrakt 16 timer i en kinosal i helgen. Har blitt matet med sterke dokumentarfilmer og revurdert meninga med livet for hvert nye liv jeg har møtt på i dokumentarene.

Noen av filmene jeg har sett på Dokfilm;

”Brødre”

- Aslaug Holm

En mor som filmer sine to sønners oppvekst, fordi hun innser at det mest magiske og fantastiske i verden, foregår rett foran øynene hennes hver dag: to brødre vokser seg større år etter år, sammen og på egenhånd. Vakker film, vakre bilder fra Smøla med glitrende sjøbadevann og lilla blomster og høyt grønt gress. 8 år på 100 minutter, og refleksjon og tanker og lengting tilbake til en annen, lettere tid som forsvinner så fort.

”Drone”

- Tonje Hessen Schei

En person i filmen stiller spørsmål om hvor grensen går mellom å være en krigssoldat til å bli en morder. Dronepiloter rekrutteres på militærmesser hvor de lokker med skytespill. De kommende pilotenes jobb blir å sitte inne i en boks foran en skjerm med noe som likner urovekkende mye på CS, og trykke på en knapp som faktisk slipper en drone ned på en skyldig eller uskyldig person, og alle som befinner seg i nærheten akkurat da.. 

”Flink pike”

- Solveig Melkeraaen

En flink journalist har skapt mange dokumentarfilmer og mange andre flinke journalister har skrevet at hun er flink og skaper flotte ting. Og mens karrieren tar av, blir hun syk – deprimert og full av angst og dårlige følelser. Hun gråter og er tom, og jeg sitter der selv i den mørke kinosalen og kjenner meg igjen i alle de tankene og følelse, og lurer på hva og som skiller meg fra henne. Hvorfor må hun få elektrosjokk? Kommer jeg plutselig til å vippe over til å trenge mer enn en kopp te og en prat med mamma for å komme meg ovenpå igjen? Hvordan skjer det, og får man noen forvarsel?

”Jag ser dig”

- Sylvelin Måkestad

Tenk å aldri få se verden, at det er evig mørke. Rena, 17 år, er født blind, i Bulgaria, og flyttet til Sverige med foreldrene sine fordi de hadde hørt at det var bedre helsesystem og støtte der. Etter hvert flytter hun fra foreldrene, inn i studentleilighet for å studere til å bli lærer. Å aldri se denne verden, disse menneskene, seg selv, en solnedgang.. så vanskelig å sette seg inn i, og forstå.

”Mimmis stemme”

- Kine Lepsøe

En kort, sterk film hvor en gammel dame forteller om hvorfor hun er så ”takknemlig” for å tilbringe resten av livet liggende og stirre i et sykehjemtak uten besøk og prat. Hun ligger der og skal ligge der til hun dør. Etter fem minutter med prat kommer tekst opp på skjermen, hun har ikke lenger noen stemme, den er borte.

”Mig og min far – hvem fanden gidder klappe?”

- Kathrine Ravn Kruse

Hun kommer hjem til København igjen, etter år i London, og innser at faren hennes er alkoholiker. Leiligheten er et kaos av søppel og dritt (bokstavelig talt – madrassen i senga er gjennomsyret og hullete av dritt). Vi er med inn i leiligheten, inn i livet, inn i deres tanker. Jeg blir takknemlig for at denne filmskaperen og faren viser det innerste av det man ikke snakker om, men bare skammer seg over. Når dine nærmeste er helt ute og kjøre, hvordan klarer du å leve et normalt liv uten å knekke sammen selv av medfølelse og sinne og håpløshet?

"Manislam"

- Nefise Özkal Lorentzen

Møter menn i forskjellige land som snakker om Islam og maskulinitet.

"Eit kjærleiksbarn"

- Ida Kleppe

Møter en homofil mann som bor i en liten bygd, er kokk og ressurssterk og har lyst på et barn. Han har mye kjærlighet å gi, og mener han er like egnet, eller bedre enn et par, til å oppdra barn. 

Foto: KRISTINEMG

Foto: Anette Kronstad