Før verden fortalte deg hvem du skulle være

Må minne meg på hvem jeg var før jeg ble fortalt hvem jeg skulle være. Den gang da jenterommet mitt var et magisk sted hvor jeg brukte timer på å tegne tegneserier og lese Witch-blader og høre på Avril Lavigne. Der var den ytre verden helt fraværende, der var det bare meg, og innimellom lillesøster som ville se hva storesøster holdt på med. Men det var pause fra resten av verden. Hver kveld da jeg skulle legge meg, tok jeg med en bunke med forskjellige bøker og plasserte dem på nattbordet. Skulle helst se igjennom alle før jeg forsvant inn i drømmene.

Blokkere verden ute litt, stenge alt og alle ute, borte. Ikke alltid tenke på hva alle andre gjør, hva alle tenker, hva man burde gjøre, skulle gjort, skulle gjøre, skal gjøre. Tenke på her og nå. Være så tilstede at man ikke tenker. Fjern alle stemmer og meninger om hva og hvem du burde være. Hvem var du? På bunnen? På barnerommet, i hjemmet? I barnehagen? Hvor mye av den personen finnes inni deg nå i dag? Hvor mye av den personen henter du frem igjen, hvor mye får slippe til?

Vi vokser opp og det skapes illusjoner om hva suksess er og hvordan man måler det. Det opprettes ideer og etableres maler som vi følger for å lykkes, for å vokse opp, for å utvikles, vokse til. Hvor lenge skal vi holde på sånn? Går det an å vokse opp uten å miste alt det man var som barn? Jeg håper du har alle dine barnslige sider intakt, og at du verdsetter de sidene like mye som de mer tilgjorte, "voksne", "korrekte" sidene ved deg selv. Egentlig mer. 

Foto: Tiril

Bildet er tatt i London, ved Victoria station i sekstiden en desembermorgen. Ikke hvilken som helst morgen, men den morgenen jeg flyttet derfra, tilbake til Norge, etter å ha kunnet kalle London for "hjemme" i omtrent hundre dager. Noe så voksent. Bo alene i et annet land. Liksom. Uten at det føles særlig voksent. Savner deg London. Jeg har det fint nå også, men jeg savner deg.