Vil forbli fanget i komfortsonen

Prøver å minne meg selv på hvordan det kan føles like deilig med studielivet som med juleferie. 

Vet at om noen dager, når både jeg og mitt store lass med klær og min nye Le Creuset-gryte er på plass i leiligheten, kommer jeg til å huske hvorfor jeg liker å studere. Kommer til å huske hvor digg det kan være å sosialisere seg med masse nye og gamle og kjente og bekjente. Kommer inn i treningsrutiner. Kommer inn i bo-alene-modus, og minnes på hvorfor jeg er glad i roomien min: meg selv, alene. 

Foto: Anette

Men akkurat nå, fanget i sentrum av komfortsonen i barndomshjemmet, er tanken på å bytte miljø slitsomt. Tiltak. Og jeg er tiltaksløs, og skjønner ikke hvor jeg skal hente disse kreftene med motivasjon til å studere og smile og trene og produsere. Midten av komfortsonen min er akkurat her; på jenterommet hvor jeg har våknet og sovnet mesteparten av mitt livs dager. Her kan håret være bustete og fett, her er det bare meg og alle mine bøker og negelakker og klær og bilder fra Paris og London på veggene. Og utenfor herjer Nina, og det er skog og fjell og veier. Men alt er så trygt her inne, og alt der ute er så langt unna, så fjernt, som om det aldri kan nå meg. Ingen finner meg her, her er jeg bortgjemt og kan rulle rundt i min egen komfortsone.

I likhet med de fleste andre, trives jeg i den sona. Det er trygt her. Trygt blir ofte kjedelig. Få utfordringer, få krav, få spørsmål, alle svar. Og det er en grunn til at vi flytter ut, at vi studerer, at vi reiser bort, at vi snakker med ukjente, at vi skaper nettverk og jakter på opplevelser. Fordi vi elsker det óg. Men komfortsona er ikke så lite elskbar den heller, selv om du vet at den ikke fører deg noe videre, du utvikler deg ikke innafor her, du forandres ikke, du vokser ikke, du forblir og flyter og nyter. Og sover og blir slapp og har ikke energi til å gjøre store ting.

Og vi skal gjøre store ting. Stort skal skje. Det store skapes utenfor her. Utenfor komfortsonen. Jeg vet.