"Levert"-angst
Leverer essayet en dag før deadline. Dette øyeblikket skal egentlig senke skuldrene mine, jeg skal juble, gi meg selv applaus, og puste lettet ut.
Jeg puster, men det er bare såvidt.
Shit, jeg tror jeg har misforstått alle teorier jeg har brukt de åtte siste ukene på å forstå. Jeg har ikke peiling.
Hva om alt jeg har skrevet er helt feil. Hva om ordene mine ikke gir mening, hva om stilen min får 100% plagiat, og jeg beskyldes for å ha "stjålet" hele teksten og jukset på universitetsnivå.
Hva om jeg stryker??
Hei, evig studiegjeld fra "drømmesemesteret i London" som vil bli husket som det året jeg må bruke resten av livet på å betale tilbake.
Hva skjer med selvtilliten min om jeg får en superlav karakter på noe jeg trodde jeg kanskje hadde bittelitt peiling på..
Men så roer jeg meg ned, tenker at jeg mest sannsynligvis ikke er så dum som jeg noen ganger skal ha det til.
Eller kanskje jeg er nøyaktig så dum som jeg nå innbiller meg.
Så trøster jeg meg med at jeg har hatt noen fine måneder i London, koste hva det koste vil på karaktersiden. Og så minner jeg meg selv på at karakterene mine for dette halvåret ikke skal vises på vitnemålet uansett. Hvorfor la jeg så mye jobb i alle fagene da? Så begynner jeg å tenke på hvor mye mer jeg kunne dratt ut, hvor mange flere kvelder jeg kunne brukt på bar eller busstur i stedet for på biblioteket. Men tenk om jeg har lagt såpass mye jobb i disse fagene, og allikevel stryker..
Begynner mentalt å forberede meg på en stryk-karakter. En gang må være den første. Tanken på hvor mye annet i livet jeg tror jeg har forstått, som jeg kanskje har totalt misforstått..
Lager en liste i hodet over ting jeg trodde jeg forsto.
–– Trafikklys –– Høflighet –– Engelsk ––
–– Fargen på himmelen –– Utseendet mitt ––
–– Hvordan man kjører bil ––
–– om noen er ekte eller falske mot meg –– om folk synes jeg er masete ––
–– at jeg har venner ––
... kanskje jeg misforsto alt. Kanskje det ikke bare er essayet, som teoretisk reflekterer kritisk rundt min identitet, som er helt misforstått på alle måter. Kanskje alt jeg trodde jeg visste, faktisk er feil, som Linnea Myhre kaller bloggen sin: "Alt du vet er feil."
Sokrates sa: "The only true wisdom is in knowing you know nothing."
Kanskje jeg bare burde holde meg til å sitere folk, kanskje jeg virkelig ikke vet noen ting. Nå kan jeg ikke komme på et eneste smart punkt blant mine 1500 ord i essayet jeg akkurat leverte.
Comments
Post a Comment