Hjemsøkt av ansikter

Ser ikke livet mitt i revy, men ser alle ansiktene. 

Ser de gode menneskene jeg så hver dag på folkehøyskolen, i et helt år, hver morgen spiste vi havregrøt og brødskiver sammen, stille, og hver kveld var det middag, etterfulgt av uendelig tid sittende, og drakk grønn te med sitron og masse honning. Satt der mens det ble mørkt utenfor, satt der i desember når bordene var pynta med julerøde papirduker og lys av og til. Masserte hverandre etter middag, mens vi drakk teen. Snakket om .. alt. Husker nesten ikke. Skulle av og til ønske jeg tok opp samtalene, så jeg kunne spille dem av for meg selv nå, som en lydbok. Men alt jeg har er bilder jeg har tatt, og blurry minner og assosiasjoner som popper opp fra hvor som helst, fra en lukt eller en smak eller et ord. Og så plutselig vises en revy av danvikvennene og danvikdagene foran øynene mine, og jeg vet at jeg aldri ser de fleste av de folka igjen. Bortsett fra de få man fikk ekstra god kontakt med. Men til og med de ser man sjelden, for vi er overalt, borte fra hverandre uansett, stort sett. De folka er bare noen jeg pleide å se hver eneste dag i et år av mitt foreløpig tjuetoårgamle liv.

Noen du tilfeldigvis blir sittende ved siden av på bussen eller toget, som ender opp med å brette ut hele livshistoria si for deg. Den historien om vold i hjemmet og mobbing på toget fra Oslo til Drammen. Den fortellinga, på flyet fra London til Oslo (etter Rio), om et liv delvis i Los Angeles og delvis (til nød) i Oslo (og den litt merkelige invitasjonen etter to timers flyprat, til å komme og bo i Los Angeles med en på alder med faren din). Kunsten å takke nei, akkurat passe uhøflig.

Noen nevner "Argentina", og jeg ser alle fjesene jeg bodde med der i tre måneder. Og spansklærern min, den timen jeg var den eneste som møtte opp i timen, og vi to ble sittende og snakke om urettferdig behandling av argentinske kvinner, og hun begynte å gråte. Og jeg ser Alfredo, han som ble som en argentinsk pappa for meg, han som spurte om jeg ville ha te med sitron, og en sjokolade, hver gang vi hadde vært ute og danset på en eller annen club i Palermo. Han kunne bare spansk, og jeg studerte spansk, og det er utrolig hvor mye man kan forstå av en person, uten å forstå alle ordene de uttaler. Vi snakket om livet og han fortalte om familien og barna sine, og jeg om min familie, og han sa at han aldri hadde sett snø, men drømt om det. Han gråt, og jeg gråt, da jeg flyttet vekk fra Buenos Aires, sto der med den svære kofferten min i døra, og alle jentene mine sto også der og ga meg hade-klemmer og klokka var tre på natta, og vi hadde akkurat kommet hjem fra pub, og flyet mitt gikk videre til Peru om to timer. Jeg håpet at jeg skulle se Alfredo og Buenos Aires igjen. Han døde i sommer.

Så savner man plutselig det gamle, kjente, trygge. Søstra jeg har bodd i naborommet til, tilbrakt morgen og kveld, filmkvelder og bra kvelder og deprimerte kvelder og frokoster og skogturer og alt annet, i 19 år. Og så vil du være hjemme også, med kusiner og småbarn og besteforeldre. Men så vil du være overalt også.

Og om en måned har jeg siste eksamen her i London. Og så har jeg ti dager før jeg flytter til Norge igjen. Og alle de tilfeldige ansiktene, og alle de viktige ansiktene, og alle de gode og dårlige samtalene. De vanskelige dagene, som det var få av, og de enormt mange fantastiske øyeblikkene du ikke vil at skal forsvinne. Øyeblikkene forsvinner jo ikke, men du forsvinner fra stedet. Og det gjør de fleste av folka jeg kommer til å huske også. Tilbake til Sør-Korea, Japan, Spania, Danmark. Og du kan se de igjen, men ikke som nå. Aldri mer som nå.

Og det kommende året i Volda, som ikke blir noe som det forrige året i Volda, fordi det er andre folk, og nye folk, og du er annerledes, men samtidig helt lik, og kanskje alt føles helt likt, og kanskje du burde valgt å være et annet sted. Og det er helt opp til deg, og du må stole på magefølelsen. Men magefølelsen forteller deg at du kommer til å savne London. Like ofte som du savner barna på barnehjemmet i Peru, eller de tre jentene du delte rom med i Buenos Aires, eller venninnene du så hver dag på videregående. 

– You are so brave, studying abroad, sa en av de britiske jentene i klassen.

– I would be so scared, sa en annen.

– What are you afraid of? spurte jeg.

– Like... being all alone, not having your friends, getting lost, svarte de. 

Alternativet til å være lost, er jo ikke så supert det heller. Det er ikke så ille, er jo aldri alene uansett, samtidig som man alltid er alene i verden. Det er verdt det. Selv om det betyr å hjemsøkes av ansikter og samtaler og minner og savn. Så putter jeg "On to the next" av Jay Z på øret, pakker kofferten og tørker bort tårer som er blanda av glede og sorg. Hva er alle disse ansiktene du passerer hver dag? Ikke annet enn ansikter, helt til de er noe mer. Sjeler eller noe, uten å høres altfor svevende ut. Men det hele er ganske svevende, hvis man tenker på det. Sikkert derfor vi velger ikke å tenke for mye på det. Eller på noe. Men klarer ikke slå det av. Minner er alt, sier noen. Men så er jo minner ingenting også. Bare tanker, svevende, om noe som var. Det som skjedde. Det som er over. 

Foto: weheartit.com