Før jeg kan si "glade jul"

Himmelen over Oxford street er opplyst av lysende, blå snøkuler. Alle varmer hendene på røde julestarbuckskrus. Alle butikkvinduer er pyntet med glitrende juletrær, og jeg har for lengst lagt fra meg min tidligere regel om ikke å gjøre juleting før desember. JUL I LONDON - hvordan kan du vente med det til desember, det som er så fint?

Det er så fint. Og lufta er passe kjølig, men fortsatt varm når jeg haster avgårde til skolen. Ingenting annet kan sprekke min lykkelige julestemningboble, og gleden over tilværelsen generelt - ingenting annet enn påminnelsen om alle essay og romaner og presentasjoner som skal fullføres før jeg kan si "glade jul". Og så er ikke jul bare "glad" i år. Eller, i jula er jeg alltid glad, men det som kommer etter jul er ikke London, men Volda. Som gir meg blanda følelser. Også vet jeg at karakterene jeg får her i London, ikke teller så mye for fremtiden min, med mindre jeg stryker. Allikevel teller det for selvfølelsen og stoltheten. Som jeg setter ganske høyt, for høyt sikkert.

Så i disse dager går det i store kopper kaffe, Starbucks, kantina, andre kafeer, skrive essay om "project of the self", forberede presentasjon om Kina og utdanning for kvinner, lese readings til forelesninger og slukne litt utslitt i senga etter endel timer lesing (og litt trøsteshopping). Jeg er klar over at andre har evig mye mer skole å gjøre enn meg, men alt virker tungt når det hoper seg opp.

"London by night" sto det på turistbussen som suste forbi meg klokken ni i går kveld. En typisk to-etasjers turistbuss med åpent tak oppe, bortsett fra tak over de første setene foran i andreetasje. Og der satt et eldre ektepar og pekte entusiastisk rundt seg, og smilte og pratet. Note to self: så lenge jeg har eventyrlyst og evnen til å bli overveldet av nye inntrykk og nye steder, så har jeg alt.

Foto: KRISTINEMG