Kunsten å velge filter på tunfiskboksen

Søndagsmiddagen min i dag er en boks med tunfisk og en flaske Pepsi max.

Jeg regner ikke med at noen andre enn mamma og pappa synes dette er en nyttig opplysning. Men så bryr jeg meg mer om hva foreldrene mine liker å lese om her på bloggen, enn om hva andre randoms, som frivillig har klikket seg inn her, mener er irrelevant for sitt eget liv. Hvor mange bokser med tunfisk, eller hvor mange cupcakes jeg spiser, er jo irrelevant og grenseløst kjedelig og unødvendig å informere om. Så hvorfor legger jeg tid og tastetrykk i å meddele det da?

Aner ikke.

At det flommer over her av kaker og cupcakes og solnedganger og vinglass, betyr ikke nødvendigvis at det er alt som finnes inni hodet mitt, i livet mitt, i hverdagen min. Om du tror på det eller ikke, får være opp til deg. Jeg himler litt med øynene av meg selv hver gang jeg arrangerer en mini-photoshoot ved spisebordet, eller tar tjue bilder av det samme landskapet bare fordi sola og lyset og høstfargene er så fine. Men jeg liker fine ting, uansett hvor overfladisk det høres ut. Og jeg synes ofte bildene blir finere med et Instagramfilter enn uten. Det har mest sannsynlig først og fremst med å gjøre at jeg ikke er noen superfotograf. Men jeg tror få mennesker som lever i moderne samfunn med hånden på hjertet kan si at de aldri filtrerer, aldri skjuler det negative, aldri vasker huset før de får besøk eller velger å poste det bildet på facebook hvor alle ser ganske normale ut, fremfor det bildet hvor alle ser litt for gale og rare ut.

Hva man definerer som "fint" er opp til hver enkelt å bedømme. Eller er det allerede bestemt? Vi har ganske tydelige maler og eksempler på hva vi som samfunn definerer som "fint". Hvem er det egentlig som har satt standarden for hvilke kropper som er "for tjukke"? Og hvorfor inneholder veien til den perfekte kroppen nå ti ganger så mye styrketrening og ti ganger så lite brødspising, som for femti år siden?

 Og hvorfor tar jeg heller bilde av den cupcaken jeg kjøpte for omtrent 25 kroner på Hummingbird bakery, enn den delikate tunfiskboksen jeg kjøpte for 5 kroner på kiosken med de blinkende skilta i vinduet sitt? Hvorfor poster jeg heller et bilde av pizzaen jeg spiste ute på en italiensk restaurant, med levende lys og sminka øyne, enn frossenpizzaen jeg spiste ikledd pysj i senga helga før? Eller Haagen-Dazs-isboksen jeg spiste av klokken fem i natt?

Det er ikke sikkert det er fordi jeg er sykelig opptatt av å fremstå som perfekt og spennende og restaurantbesøkende. Men jeg vil heller huske hvor fint jeg syntes det var på den restauranten, enn å forevige (og publisere) hvordan en alminnelig sengemiddag så ut. Er det ikke det vi alltid har gjort, og alltid gjør - fremhevet det positive, det vi liker, det vi synes er fint? Ikke så mye for andres del, men like mye for oss selv. Når du ligger for døden, og livet ditt flasher forbi deg i revy, da vil du vel heller se fine enn stygge bilder? Ikke ta den setningen så overfladisk som den egentlig kan tolkes. Men du vil vel heller vil se bilder av de dagene du var fornøyd og glad, og de stedene du besøkte som du synes var spennende, eller den kjolen du følte deg fin i. Eller foretrekker du å huske de dagene du satt smådeprimert for deg selv med røde øyne og bustete hår og pysj?

Har egentlig ikke noe poeng, bare lurte på om det er mer spennende å se bilder av tunfisk enn cupcakes.

Foto: KRISTINEMG