De dagene jeg hater londonlivet

Det kommer noen dager hvor jeg hater at alle snakker britisk rundt meg, fordi alle høres ut som noen preppy, overklassefolk som tror de er bedre enn alle andre. Noen dager har jeg et stort behov for å høre norsk rap-lista på Spotify, når jeg sitter inneklemt blant svette folk på bussen, eller står awkward med trynet inn i armhulen til en random på undergrunnen, fordi det faktisk er så stappa med folk at jeg ikke har noen andre fysiske muligheter å bli stående på.

Det finnes noen dager hvor jeg irriterer meg grønn over det faktum at noen lærere ser på utvekslingsstudenter på samme måte som folk ser på tv-reklamer mellom favorittprogrammene deres: noe dumt, men bittelitt underholdende, som stort sett bare er i veien som en unødvendig distraksjon man må ta hensyn til. Da hater jeg at folk bare regner med at jeg ikke kan engelsk, eller har evnen til å uttrykke meg i det hele tatt - jeg er jo ikke britiiiish, og det er noen ting som only us britishhhh people will understand. Som om Storbritannia er verdens viktigste land. Get over youself, det finnes andre land og kulturer og tankesett som er like viktige å ta stilling til som deres.

Det er netter hvor jeg ikke forstår hva britiske jenter tenker med når de har valgt ut kveldens ut-på-byen-outfit. "Ja, jeg tar på meg en blond parykk og en skinnende blå buksedress", eller "yes, dette skjørtet viser så mye av beina mine som overhodet mulig, uten å vise mer enn beina, så jeg putter på det lille skjørtet og matcher det med en bitteliten magetopp aka bh". Supert. Du ser ikke ut som definisjonen av "trashy". Ikke i det hele tatt, no worries. Du har lest i moteblader at man skal fremheve det man har. Du har bein og lår, og de skal vi alle få se klart og tydelig, og nakent og fullstendig.

Og så er vi sikkert ikke no mindre irriterende sjæl. Dumme nordmenn på tur som svinser rundt med våre blonde lokker, dumme spørsmål fordi vi ikke har fattet ironien eller sammenhengen i samtalen (fordi bare britisshhhh people forstår det). Alle svar og refleksjoner jeg stotrer fram høyt i seminargruppene våre, på usikker norsk-engelsk fordi min bevissthet om at uansett hva jeg sier - vil det høres litt dumt ut med min morsomme norske aksent. 

Blir trist av å tenke på hvor mye smartere jeg hadde hørtes ut om bare jeg kunne uttrykke meg på norsk. Og det jeg skulle si var sikkert ikke så smart i utgangspunktet. Da hjelper det fint lite når det blir framstotra på sliten engelsk som for det meste kun har blitt brukt til enkle "restaurant-bestillings-fraser". Det går fint å bestille en pizza liksom. Det er litt verre når du skal forklare hvorfor du har rangert lista over verdens minst utviklede land, som du har gjort. Allerede før du åpner kjeften, vet du at det kommer til å høres ti ganger dummere ut for alle de britiske medstudentene rundt deg, enn hvordan det høres ut i tankene dine nå.

Noen dager blir du bare lei av å se rundt deg, og oppdage at du er omringet av lykkelige (og mindre lykkelige, mer skrikende) familier og kjærestepar og vennegjenger på tur. Først blir du sinna fordi skoleveien din er blokka av hundrevis av fotograferende japper og glisende, brautende amerikanere, og wannabe-romantiske, franske par som ber deg å ta bilde av dem med syklene sine og kleine, forelska smil på broa. Jeg ville bare gå en kveldstur, og plutselig må jeg leke bryllupsfotograf for dere, bare fordi himmelen er bittelitt rosa. Hørt om selfies? Funker fett på broa det også. Lurte litt på hvordan de hadde reagert om jeg hoppet ned fra broa etter photoshooten. Slapp av, mamma. Jeg har sjelden vurdert seriøst å hoppe fra broer. Er generelt for redd for høyder, og for glad i livet.

Og det faktum at store London er fylt med millioner av nye ansikter og nye tanker og annerledes livsrytmer, og at jeg er midt oppi det, det fascinerer og får meg til å smile, noen dager. Andre dager blir jeg bare deprimert ved synet av alle disse tilfeldige smilende, rapende, ropende, "beautiful"-hviskende, overlegne, stygge og pene ansiktene jeg passerer i løpet av en dag. EN dag - tusenvis av ansikter, omtrent, kanskje. Mange. Så mange at hvert enkelt ansikt, ikke lenger er en potensiell bekjent, men bare en i mengden. Uansett om de ansiktene befinner seg i klassen din, eller bare flyter forbi deg når du egentlig befinner deg i din egen spotifyverden på vei til skolen eller pub eller cheerleading-øvelse. Jeg liker stort sett tankene på at man er omgitt av så mange mennesker som kan inspirere og motivere og lære deg noe nytt. Stort sett, oftest. Men noen dager blir jeg bare deprimert og utslitt av tanken på alle de ansiktene og potensielle bekjentskapene.

Og noen kvelder og netter, og morgener, lurer jeg på hva i all verden jeg driver med. Hvorfor jeg frivillig velger å tilbringe tre måneder i et land og en by hvor antall bekjente kan telles på én hånd. Og så leser jeg et klisjé-sitat på weheartit, som gir meg svaret. 

"I'm in love with cities I've never been to, and people I've never met". Og så skjønner jeg at det er verdt å våkna hver morgen på en et-roms-hybel med flekkete studnentteppegulv, altfor blå gardiner og råtten vask. For det er mer fint og eventyrlig enn det er ille. Og så lenge det er status quo, så lenge noe er mer bra enn dårlig, så må jeg vel si meg ganske fornøyd. De fleste dager. Men noen dager er jeg ikke fornøyd uansett hvor jeg befinner meg. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være. "Hate" er et kraftig verb, og jeg har en tendens til å favorisere sånne verb når jeg skriver klokken fire om natten.

Foto: KRISTINEMG /Maiken