Bokmarked, matmarked og høstsøndag

Det eneste som er bedre enn å chille inne en sliten søndag, er å komme seg ut av leiligheten. Når du egentlig ikke orker å forholde deg til andre folk, men bare kan være anonym alene, men samtidig omringet av folk.

På øra: fersk spotify-lista du har mekka med ny hiphop, basert på masse musikktips fra noen du møtte i Shoreditch som jobber i musikkbransjen.

På beina: sorte Nike Air (som snart er utslitt allerede, etter all storbytråkkingen).

På kroppen: komfortabel treningstights, baggy skjorte, stort skjerf og skinnjakke (når temperaturen ligger på rundt 17 grader er det helt fint).

Levende statuemennesker trenger også en pause.

Bokorm som jeg er, økte hjerterytmen i takt med skrittene mine da jeg kunne skimte noe som lignet flere meter med bøker midt under Waterloo bridge. 

At jeg kan snuble over Southbank book market; meter etter meter med brukte bøker til mellom 20 og 60 (?) kroner, er nok en grunn til at London er ganske himmelsk. Selv på en søndag. Plukket med meg "Notes on a scandal" av Zoë Heller (en av romanene på leselista i litteraturklassen), og en godt bruk utgave av "Jane Eyre" av Charlotte Brontë. 

Fortsatte turen videre østover langs Thamesen, mot "Borough market" (skrevet om markedet her). Foreløpig det herligste matmarkedet jeg har sett. Søndagen var epledagen, så det luktet frisk eplejuice og eplekake og eplepai og friske epler, blandet med alle markedets andre dufter. 

Hadde cravings etter å spise noe salt og usunt, og en pølse i brød med masse peppersaus og salat og ketchup, var bra for appetitten. Gomlet den i meg på alt annet enn en classy måte (prøv å spise det classy..), sittende på en benk, stirrende ut på elva. Jeg hadde middagsro en god stund, helt til jeg ble en ufrivillig, passiv del av en photoshoot med to snupper på tur som snart sto helt oppi meg, og sa "sorry" og gestikulerte heftig for å forklare at de bare måååtte få med seg Thames og St. Pauls Cathedral i bakgrunnen. Og du kan tro at en slik jakt på det perfekte bildet, ikke er unnagjort på én to tre. No worries, jeg var ferdig uansett. Da to småbarn i tillegg begynte å klatre rundt meg på benken, følte jeg det var på tide å gå.

"It is better to break a heart than a heel."

Foto: KRISTINEMG