Why travel

Kanskje vi er opplevelsesjunkier, jakter på opplevelser og øyeblikk som skal gi oss større kick, mer lykkefølelse, høyere puls, større smil, komfortabel hvilepuls, eller følelsen av at vi har funnet hemmeligheten med livet. Vet ikke hvorfor jeg må reise. Vet ikke hva jeg leter etter. Kanskje jeg er så stor klisjé og så selvopptatt at det eneste jeg leter etter overalt i verden, er meg selv.  Hjelper ikke at jeg møter meg selv i speilet hver morgen, teller ikke at jeg tagges i bilder på instagram eller face, for jeg skjønner ikke hva de bildene av meg, har med meg å gjøre. Klarer ikke forholde meg til det jeg gjorde, det stedet jeg var, de folka jeg snakket med, de opplevelsene jeg fikk. Alt det er verdt mye, men samtidig er det verdiløst hvis livet bare er så spennende som det siste eventyret du opplevde. Kan jeg ikke bare velge en by, skaffe en leilighet, skaffe en jobb eller fullføre et studie, slå meg til ro. Ikke ennå. Kanskje om noen år, eller plutselig om noen måneder. 

Eller aldri. Hjemme gjør meg glad og komfortabel, og rastløs når jeg ikke har noe nytt eventyr, noe nytt å se frem til, å gruglede meg til. Den jeg er nå, er en ok versjon så lenge jeg vet at den versjonen skal fortsette å utvikles og bli bedre og nyere og mer erfaren på livet og rikere på opplevelser. Det kan jo aldri bli nok nytt. Det finnes alltid mer, finnes alltid noe annet. Så da kan jeg aldri bli mindre rastløs på liv og nytt? Oftest er det verdt det, for hver solnedgang og hvert fyrverkeri, og hver person som hviskende deler livshistorien sin med deg på en takterrasse, så er det verdt det. For hver gang flyet jeg sitter på letter, og magen fylles med forelska-sommerfugler ganger tusen, så vet jeg at jeg vil det. Jeg vil dit, jeg vil videre, jeg vil opp. Men det må føles godt å virkelig lande også.

Video:  David Joseph Falossi II / vimeo