I'll take waiting over settling. Be patient and never settle.

Høst i London, hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å oppleve det? Lufta hadde vært litt for klam for å spasere fort gatelangs, siden jeg kom hit, men en morgen skiftet det. En morgen stakk høstkulda i nesa, og jeg var en av få som ikke hadde et snev av sure miner i trynet. Er nok skapt for høst, for kulde, for å pakke meg inn i masse skjerf og kåper. Trygt gjemt bort inni ullskjerf og pelskåper, er verden litt bedre, litt tryggere, litt lettere å takle. Varm kakao, suppe, kaffe.

Men med kalde tanker og mørke kvelder kommer nostalgi, blandet med varme farger på bladene og varmende sol. Det skal mye til å skrive noe om høsten som ikke drypper av klissete høstklisjéstemning. Det positive er jo i alle fall at man får mer glede i hverdagen om man klarer å være like entusiastisk og overrasket over høstens farger og høstkos, selv om ingenting er annerledes med høsten i år enn høsten i fjor, eller den for 14 år siden. 

Starten er i alle fall lik; like full av tanker om alt det fine og koselige og hyggelige og søte man kan gjøre bare fordi gradene synker og nettene blir lengre og mørkere. Halve gleden er jo å tenke på hvor mange kakaokopper med marsmallows du skal drikke, hvor mange skjerf du skal kjøpe, hvor mange fjellturer du skal begi deg ut på, og hvor mange romantiske turer du skal gå alene, eller med noen, under en paraply i regnværet. Ingen teller opp midt i november for å sjekke hvor trofast du var mot dine høstforsetter og planer og store, altfor koselige ord.

Altfor lett å tenke på alt det fine man skal gjøre, alle de sjansene man skal ta, all magien man skal skape. Like lett å bli passiv, evig drømmende, evig planleggende, evig på vei videre. Snakker så mye om all høstkosen at det har blitt desember og snø før du har rukket i det hele tatt å sette en dato for en fjelltur med venninnene. Plutselig er det julegaveshoppingsstress uten at du har rukket å sette deg ned i godstolen med teppe og peis og kakao og en bok, en eneste kveld. Og så har alle bladene truffet bakken og visnet bort før du har fått tatt med deg kameraet ut på en tur i parken. Og så er det vinter, og så kommer sommeren og så er det høst igjen, og du snakker i vei om all høstkosen du skal fylle høstmånedene med. Hvorfor er det så lett å være passiv.. Vi burde lært YOLO-teknikker på barneskolen.

Har begynt å lese stykket "Blue/Orange" av Joe Penhall. Skal lese det til uke to i "Britisk litteratur"-klassen. Var på biblioteket på skolen i dag, etter første skoledag. Bibliotek og høst passer perfekt sammen. Ble sittende og lese en stund i Green Park i ettermiddagssola i dag.

Foto: KRISTINEMG