fear of imperfection

"Atelophobia"

- The fear of imperfection. The fear of never being good enough.

Foto: KRISTINEMG

Dersom du lider av fobien som på norsk kalles "atelofobi", er du redd for ikke å være perfekt. Du er redd for at uansett hva du gjør, kommer det ikke til å være bra nok. Du setter deg urealistisk høye mål, og forblir ulykkelig fordi du ikke når disse målene.  Personer med atelofobi, er like talentfulle som andre (kanskje mer enn mange andre), men vil aldri synes at det de gjør er perfekt nok. 

Atelophobia.org skriver om to forskjellige typer nederlag;

1: Nederlag fordi du ikke la inn nok innsats

2: Nederlag når du gjorde det beste du kunne, men det allikevel ikke var bra nok

Den første typen nederlag, er irriterende når du innser at du kunne lest mer til eksamen, fått en bedre karakter, og kommet inn på det studiet du ønsket. Men så lenge du vet selv at du ikke gjorde ditt beste, kan du i alle fall ikke si at ikke du var bra nok. Du la bare ikke inn nok innsats.

Det føles hakket verre når du legger sjela di i noe - en oppgave, et prosjekt, en gave til noen, en eksamen - men allikevel ikke oppnår det resultatet du ønsker. Dette er en atelofobs største frykt. Men er det ikke mange av oss som er livredde for dette scenarioet?

Vi omgis av "perfekt" over alt. Perfekte, opererte, retusjerte neser og haker på alle tv-skjermer og reklameannonser. Falskt, perfekt bølgende hår. Ingen bryr seg om at det er litt falskt, så lenge det ser perfekt ut. Vi hører historier om 8-åringer som kan spille piano perfekt, eller synge klokkeklart, og suksessfulle mennesker løftes frem i alle verdens medier. Selvfølgelig, og med god grunn. Selvfølgelig skal noen med talent vises frem. Selvfølgelig må vi fortelle solskinnshistorier om inspirerende mennesker som gikk litt lenger, gjorde litt mer, og lyktes.

Men historien om han som var gentleman gang på gang, og alltid endte opp med en utro kjæreste, den får vi sjelden. Vi hører ikke om hun som jobbet med skoleoppgaver og lekser ti ganger så mye som resten av klassen, og allikevel ikke fikk mer enn middels karakter. Eller hun som ville bli lege, men til slutt måtte innse at hun ikke var smart nok. Han som har en dårlig dag, vil mest sannsynlig svare "Bra, takk!" når du spør hvordan han har det. For vi vil jo ikke høre om de som ikke lykkes, de som ikke er lykkelige, de som ikke er perfekte. Kanskje av og til. Det kan være en selvtillit-boost å vite at du er bedre enn noen andre på noe, eller at du har oppnådd noe som noen andre ikke klarte.

Perfekt-skalaen heves for hver neseoperasjon og brystimplant som gjøres. Dårlig selvtillit blant usikre fjortiser, øker for hver perfekte blogger som poster et nytt bilde av seg selv i magetopp og kort shorts. Selvfølgelig skal du få vise frem de fine, lange beina dine om du føler for det. Jeg er bare redd for hva de ben-bildene kan gjøre med hundretusener av usikre tenåringshoder. At "perfekt" er det du er allerede, det er det ingen som forteller oss på skolen. Å være menneskelig er egentlig ikke synonymt med å være perfekt. Mennesker er uperfekte, sårbare, usikre, forvirrede, moralsk ustabile skapninger. Frykten for ikke å prøve, bør være større enn frykten for ikke å lykkes.