Cupcakesunday

Du kaller det "lunsjtid", vi kaller det "frokost". Eventuelt brunsj. 

Søndagsbrunsj har jeg og Desiree pratet om siden jeg bestemte meg for å "utveksle meg" til London. Småbyer er ikke et bra sted for meg når jeg er i søndagsmodus. Det er som et lite barn som spør om godteri på en onsdag, men får beskjed om å vente til lørdag. Eller et barn som får beskjed om ikke å trykke på den knappen, eller ikke tegne på den tapeten - ingenting annet virker mer fristende å gjøre enn akkurat det man ikke får lov til. Man vil ha det man ikke kan få, når man ikke kan få det, og på søndager i Norge vil jeg ofte ha shopping og liv og åpne, stappfulle kafeer. Sånn sett er jeg på rett sted nå. Forrige søndag dro vi ut (og det var alt annet enn rolig søndagsstemning på den klubben). I dag har jeg og Desiree tilbrakt dagen i Notting Hill.

På bakeriet "Le Pain" var trebordene okkupert av alt fra høylytte, espressodrikkende, italienske barnefamilier og studenter med gamle, søndagspenkledde besteforeldre på besøk, til forelska par som delte croissanter og "dagen-derpå-par" som ikke hadde annet å prate om enn eggerøra si, og stirret tomt ned i hver sin store kaffekopp. Ah, kjærlighet anno 2014.

Omgitt av all latteren, alle de ukjente språkene, og alle de hyggelige og mindre hyggelige kaffedatene, glemmer man litt lettere at man kanskje er litt sliten etter gårsdagen / lørdagsnatta / eventuelt fortsatt sliten etter fredagsnatta. Man glemmer at det er første skoledag i morgen, og man glemmer at helgen kom og forsvant før man rakk å si "Senkveld". Man tvinges litt mer ut av sitt eget hode og inn i nuet.

Og siden det fortsatt er helg og kaker og søtt og sukker er lov, kan man unne seg ting som en cupcake eller tre, fra Hummingbird Bakery. Det er egentlig alltid lov. Alt med måte. Men det burde være lov. Det finnes ikke en lov på sukkerinntak egentlig. Vi bare glemmer det så lett.

De fleste gangene jeg har vært i Notting Hill og vandret nedover Portobello Road, har det vært slitsom turiststemning. Koselig, sjarmerende, fint, for all del, men litt for intenst for noe som kan friste i søndagsmodus. I dag var det derimot en helt annen stemning. Alt var så rolig, alle menneskene var så stille, avslappa, som om vi alle hadde bestemt oss for å respektere søndag. Ikke at det å respektere søndag trenger å bety å ligge i fosterstilling hjemme i senga hele dagen med drittmat og dritt-tv. Nope. Respektere det ved å gå litt saktere - vandre istedetfor å powerwalke. Smile istedetfor å anspenne hele ansiktet. 

Midt i et gatekryss (bokstavelig talt midt i mellom venstre- og høyrefil i veibanen) hadde en dame og en mann plassert seg med mikrofon og gitar. Deilig jazzstemme sang sanger jeg trodde jeg var lei av, på en ny måte som gjorde at jeg, Desiree, og en haug med andre mennesker stoppet opp, trakk ut fra pubene rundt, tok en pause fra souvernir-shopping og kjoleprøving, for å nyte. 

Til slutt fant vi ut at sukkerbombene vi hadde spist ikke var helt nok drivstoff for så mange timer, og etter en evig lang jakt etter den perfekte restauranten, endte vi opp med diggdiggdigg middag på "Black and blue". Den perfekte restauranten har ikke for lys belysning, ikke for mange folk, ikke for få folk, gode stoler, ikke plastikkstoler, helst behagelige sofaer, men ikke sånne man detter sammen og sovner i. Passe høy musikk, ikke for mye bråk, ikke for stille. Akkurat passe for søndag.

Foto: KRISTINEMG / Desiree