“And I cry because everything is so beautiful and so short.” - Marina Keegan

Kanskje var det underbevisstheten som insisterte på at jeg skulle våkne klokken syv. For selv om litt av meg befant seg i drømmeland, var resten veldig klar over at det fantes bedre ting å gjøre enn å sove her i byen. Og det var jeg forsåvidt helt enig i. Litt fortumla kom jeg til meg selv her på plastikkmadrassen med hodet hvilende på den ene puta (uten putetrekk) som jeg fikk låne for natten.

Verken kropp eller sjel hadde behov for mer søvn før det fantes en dyne i denne senga. Dynejakten startet intenst og entusiastisk, og jeg travet i vei sammen med alle andre morgenfugler som antakelig var på vei til større, viktigere oppdrag enn meg klokken åtte på morgenen. Å si at jeg travet sammen med alle de andre, er feil. Alle de andre gikk i en retning, jeg gikk mot hele strømmen. Litt overveldende store folkemengder for meg som har bodd et år i lille voldabygda hvor fortauene (der det finnes fortau), er alt annet enn fullstappa. Den gangen vi oppdaget en sau bundet utenfor utestedet og kjøpesenteret, var det ingen som hadde problemer med å forstå, eller tro på, at det faktisk var en lys levende sau der på asfaultfortauet..

Da klokken var blitt 10, og jeg ennå ikke hadde funnet verken dyne eller pute (men en hel del andre meget viktige saker - inkludert et par sko fra Topshop som er rett borti gata), var behovet for frokost uansett for kritisk til å fortsette dynejakten. For ca 40 kroner fikk jeg en cappuchino og gresk yoghurt med honning, nøtter og blåbær, på Leon. Naturlig fast food markedsfører d med. Damene i kassa var så søte. Det samme kan ikke sies om alle de tilfeldig forbipassaserende som strenet i vei forbi utenfor kafévinduet. Underholdende var de definitivt.

"You are so beautiful, you made my day" sa en random mann som plutselig befant seg unaturlig nærme meg i bokhandelen. Så kysset han hånden min, og så sa jeg "bye".

Kjøpte "The opposite of loneliness", med essays og noveller av Yale-studenten Marina Keegan, som døde før hun fikk utgitt noe. Noen har navngitt henne "stemmen av sin generasjon". Altså min generasjon. Hun var 22 da hun døde i en bilkrasj, og noe av det siste hun skrev var "We’re so young. We have so much time."

Vi har ikke alltid det. Så for å leke litt YOLO-guru, så håper jeg du ikke utsetter alle drømmer og planer og sånt til "neste år", "i morgen", "når jeg får mer penger", "når jeg blir tynnere"...

Lunsj på St. Christophers place. Og hvis noen lurte: JA - jeg fant dyne, pute og trekk og alt på Primark til slutt. Alle de svære posene bar jeg med meg ut fra superbutikken, og dumpet de og meg inn i en taxi.  Jeg tar tilbake forslaget om å sove uten dyne i lang tid fremover. Nytt, rent sengetøy føles så digg. 

Foto: KRISTINEMG