"...we see all these people and we do kind of wonder about their stories..." - Brandon Stanton

"What I really hope to maintain is the culture of positivity, the celebration of hope that these people share."

- Brandon Stanton

Det er nå fire år siden Brandon Stanton flyttet til USA. Alt han hadde var to kofferter og et kamera. Begynte etterhvert å laste opp bildene han tok av folk på Facebooksiden hans. Han stiller tilfeldige, dype, personlige og hverdagslige spørsmål, og poster de spontane svarene sammen med et fangende bilde av personen i all sin personlighet. 

Hvor ofte tenker man ikke over alle de menneskene man møter i løpet av en dag, og hvordan de alle har hver sin historie? 

Vi er alltid på vei et sted, opphengt i vårt eget hode og våre egne rutiner. Brandon Stanton stiller den typen spørsmål man kanskje lurer på, men som det "ikke passer seg" å stille. 

Humans of New York from Facebook Stories on Vimeo.

"You know, we walk down the streets and we see all these people and we do kind of wonder about their stories. The celebrations and the victories, and that's what people are engaging with..."

- Brandon Stanton

Det er lett å glemme verdien i enkel nysgjerrighet. Nysgjerrighet på andre mennesker, deres tanker, liv, historie. Så vi bare rusher videre, kanskje legger vi ikke engang merke til alle vi passerer. Tenker ikke over at vi for alltid vil være en del av deres liv, akkurat der og da, enten de ser oss eller ikke. Du var en del av den personens dag; du var der da hun var på vei til jobbintervju, da han hadde mistet jobben, da hun hadde begravet moren sin, da han hadde vært utro mot kjæresten sin.

I et øyeblikk, idet din hverdag og din vei krysses med en tilfeldig person, møtes veiene deres før de splittes igjen. Er du sikker på at det ikke var en grunn til at deres veier krysset hverandre?

Jeg husker den gråhårede damen på bussen øst i Italia, i byen Pescara. Hun satt alene da en sms pep inn på mobilen hennes. Mens hun leste meldingen gikk ansiktsuttrykket hennes over i sjokk som utløstes i tårer. Ingen på bussen kjente henne og ingen gjorde noe, men stirret bare ut av vinduet eller ned i smarttelefonen. Tårene rant og hun klarte ikke holde tilbake høylytte hikst mens hun trykte på stopp-knappen. Bussen stoppet på neste stopp. Jeg fulgte med på henne der hun sto stille på fortauet og kikket forvirret rundt seg, alene midt i folkemengden.