"If you are in love, then you are the lucky one. Cause most of us are bitter over someone" - Daughter

Vi er supermennesker. Har pengene (sammenlignet med store deler av verdens befolkning). 

Bader i ressurser. Har alderen, hele livet foran oss. 

Alle forutsetninger for å klare oss, ingen forutsetninger for å overleve, alle grunner til å satse alt.

Vi skal ha 100% energi, stupe nedi i stedet for å dyppe tærne i vannet. De gamle kan stå på sidelinja og fryse, vi unge skal hoppe uti med klærne på. Alltid, i alt. Drite i konsekvensene, feile og falle og dra oss selv opp igjen etterpå. Aldri forvente at noen andre er der for å dra deg opp (for de kan slippe taket når som helst).

Da er det noe galt når vi mister energien, når den ungdommelige gløden slokner litt og litt, i noen perioder. Noe stemmer ikke, noe er feil. Kroppen er feil, vi må være syke. Neida, bare presser på litt ekstra, satser på at energien "catcher up" med oss igjen etterhvert, om vi bare løper i forveien. 

Hva om man kommer til det punktet at alt sier stopp? Eller at man ikke engang merker at det punktet for lengst har passert.. 

Nei, vi skal ikke knekke, vi skal stå sterkt og oppreist bestandig. Helt til ryggen er krokete og vi er grå. Snart er vi gråhåra, dette livet er like langt som det er kort og ubetydelig. Så alt må gjøres, føles, oppleves, erfares her og nå.

Ikke tid til søvn, bare tid til livet. Livet tar all tid. Det drømmelivet som vi forventer oss. Det vi drømmer om som små barn.

En dag vil vi forstå. En dag vil vi finne sannheten, løse gåten, knekke koden, og deretter knekke sammen. Så mange bruker hele livet på den hemmeligheten. Og akkurat når de innser noe stort, dør de fra oss.

Tenker du noen gang på alle de som aldri deler sine tanker med resten av verden? Er det de som går glipp av gleden ved å dele? Eller er det ikke heller resten av oss i verden som muligens går glipp av noen store, viktige tanker.

Noen tanker forandrer verden. Har forandret den, og vil utvikle den videre. Noen idiotiske tanker ble til oppfinnelser og skritt fremover og håp.

Og vi er den lovende generasjonen som vokser opp i ideenes tid. Eller kanskje ikke, kanskje er alt allerede funnet opp. 

Vi går alle og grubler på vår egen lille kode. Ser livet fra vårt eget unike perspektiv. På den annen side er vi alle bare enkle mennesker, med den samme evnen til å se, og mer eller mindre de samme forutsetningene. 

Ser din verden like håpløs ut som min? Tenk om jeg kunne se den verdenen du ser når du stirrer ut av dine egne to øyne.

Jeg håper du ser klart. Eller uklart. Så lenge du ser etter noe unikt og oppdager noe annerledes. Uansett om alle andre har oppdaget det før deg. At du også oppdager det på din egen måte, i din egen tid, det er vel alt som teller?

Foto: KRISTINEMG / Shima