Envy is an illusion. When something good happens to someone else, it takes nothing away from you.

Så var den overstått, andre uka i Volda. Uka etter fadderuka, uka hvor vi begynte med ekte forelesninger i stedet for masse gruppedynamikkstyr. Uka etter at alle var drita og bestevenner og la idylliske planer for fremtiden vår sammen i den bittelille bygda. Uka da vi begynte å kunne navnet på alle 60 i klassen, og begynte å gjøre oss opp en mening kanskje..så andre sider, innså noe mer. Og nå er det den tiden, tiden hvor vi innser at "shit - journalistyrket er tungt". Kanskje ikke tungt rent faglig sett (eller jo, merker tyngden på bagen lastet med alle de digre journalistbøkene og samfunnsfagbøkene). Men først og fremst tungt med tanke på ansvaret man tar på seg, oppgaven man lover å ta på alvor: alltid søke etter sannheten, uansett.. 

Funnet meg greit til rette i leiligheten min ja. 

Rekekveld med journalistklassen.

Nommin. Søteste kjæresteparet. Jenny fikk overraskelsesbesøk.

Lunsjbesøk av Olivia i leiligheten. Blir jo ikke et ordentlig Kristineblogginnlegg uten pannekakebilder….

Foto: KRISTINEMG

Så skal man lage en rytme i hverdagen. Man lærer seg vel det etterhvert. Finner ut av hva som funker, hvor mye pensum du burde lese, hvor ofte du burde skrive på den nyhetsreportasjen som skal leveres om en uke.. Hvordan vi skriver de forhåpentligvis fantastiske kronikkene som vi skal levere utover høsten, hvordan man leker med blenderåpning og lukkertid og motlys og blits.. Erfarer hvordan man sjonglerer skole og vors og pizza og riktig kosthold og trening og byturer og strømregninger. Og plutselig er hverdagen litt rutine. Læreren vår i foto snakket om hvordan man kan vende seg til å finne rytmen i det, eller de, man tar bilde av, for eksempel ved scenefotografering. Finne rytmen i dansen og bevegelsene, og ta bilde akkurat i øyeblikket som personen er på toppen av hoppet, før den er på vei ned igjen. Pugge teksten til artisten for å ta bilde når han uttaler de "pene" lydene, de som får han til å smile, som "i", ikke "ø".. Det går seg til, og man går seg litt vill, og så finner man ut av det.