Mus i hjul, menneske på mølla

"Regrets are a waste of time. 

They're the past crippling you in the present."

- Katherine, "Under the Tuscan Sun"

Det eneste som er verre enn å angre på noe man har gjort, er kanskje å angre på det man aldri gjorde, det man ønsket, drømte om, ikke torde, ikke presset seg til å gjøre. Men vi angrer. På kommentarer vi slang som vi kanskje burde holdt inne i oss, og på hvordan vi dømte noen personer etter førsteinntrykk, eller hvordan vi var så naive og godtroende ovenfor noen som senere viste seg å være alt annet enn det vi hadde trodd. Vi angrer på den hårfrisyren for syv år siden, eller den slengbuksa som virkelig bare kan beskrives som smakløs, eller heslig nå. Kanskje angrer vi på noe vi sa ja til. Eller noe vi sa nei til. Kanskje angrer du på at du aldri ga noe ordentlig svar.

Det eneste som er verre enn å dø tidlig er kanskje å leve lenge, men allikevel å sitte som en angrende 90-åring. Et nitti år langt liv, og når alt kom til alt så føler man ikke at de 90 åra - at det livet man fikk tildelt - ble så godt utnytta egentlig. Så sitter du som en rynkete krøpling av en pensjonist, stirrer ut vinduet fra gamlehjemmet og kommenterer at en bil kjører oppover bakken, og at en annen kommer kjørende i motsatt retning, nedover bakken. Det er som om livet og hverdagen og mål og mening er borte, forsvunnet til et annet sted, mens du og dine tanker og din kropp og sjel fortsatt er igjen på jorda. Og du tenker på alt du aldri gjorde, alle dagene du var sinna, deppa, lei, på grunn av bagateller, alle sjokoladene du lot å vær å spise og alle bøkene du aldri skrev, som kun fantes i din fantasi. Der på gamlehjemmet er fantasien alt du har igjen, men det er ikke noen hjelp i fargerike drømmer når ikke kroppen orker å sette de ut i live. 

Og kanskje du nå som 20-30-40-13-åring, jeg vet ikke jeg, du føler du har funnet ut av det. Funnet ut av hva du skal gjøre, hvordan du skal utnytte tida. Kanskje du bokstavelig talt propper dagene og timene fulle av kafédater og spinningtimer og lange jobbdager og sydenturer og vennekvelder. Du er som en liten mus i bur, løpende på et sånt hjul som de ofte har der inne i museburet. Rundt og rundt og rundt løper du, holder hjulet i gang, ingen tid å miste. 

For hva er egentlig forskjellen på en mus i hjulet og et menneske på tredemølla? Hvem er det som går og går og aldri kommer til døra (eller aldri kommer seg noe videre i livet)?! Det er ikke tida - men OSS. Menneskene i 2013, så opptatte med våre timeplaner og rutiner og innendørs stillestående spinningsykler og tredemøller, tror at vi beveger oss videre, gjør en forskjell, jobber for å holde kroppen og livet i gang - men ender opp akkurat der vi befant oss i begynnelsen. "Nei, men det er gjelder ikke meg for jeg reiser masse og er overalt, eller jobber masse og slapper av på kveldene, osv..". Neivel? Hvor mange ganger har du stoppet opp og sett mot himmelen i dag? Luktet på blomstene i veikanten og alt det der? "Klisjé, kleint" sier du der du løper avgårde. Men snakk til meg igjen når du plutselig befinner deg i livets vinter og lurer på hvor tiden til bare å leve, å være, å eksistere, hvor den forsvant. 

Pass deg så du ikke ødelegger nuet med å angre på fortiden.

Foto: ANDREA