"Oh what a shame that you came here with someone" - Ke$ha

Å merke hvor lykkelig jeg blir av å våkne opp til denne utsikten gjør at jeg revurderer å studere alle andre steder enn Australia..

Litt klisjéblogger må man da være; så heer er bilde av dagens lunsj; reker stekt med chilli og hvitløk + salat.

Sånne dusjvegger vil jeg ha i min fremtidige leilighet.

I kveld fant vi en engelsk restaurant og pub. Den britiske aksenten fylte stedet med en slik god atmosfære som ingen andre aksenter kan. Det er nesten som om man ikke klarer å være uhøflig eller la være å involvere alle restaurantens gjester i samtalen, med denne aksenten.

Foto: KRISTINEMG

Den frykten for å kaste bort tiden, livet, deg selv; er den bare stressfremkallende eller også hjelpsom, utviklende? Positiv? Dersom man blir så opptatt av å leve i nuet, gripe dagen, gjøre det beste ut av alle situasjoner - vil du da til slutt bare ende opp utslitt, utbrent og dermed ubrukelig for alle inkludert deg selv? Hvor går egentlig grensen mellom å være effektiv og bare å være stressa? Vi er jo her for å bruke tiden best mulig og få mest mulig ut av dette livet vi har blitt tildelt. Eller? Mange tenker på å utnytte. Noen tenker ikke på det at all. Hvem av disse får egentlig mest glede til slutt?