“Every night, I have to read a book, so that my mind will stop thinking about things that I stress about.” - Britney Spears

De øyeblikkene hvor alt plutselig er så svevende, så forvirrende. Alt er fint, og ingenting er vondt, eller fælt. Ikke her, ikke for deg. De dagene hvor alt går over all forventning, og du blir sittende og smile helt alene. Helt til du lander, helt til du er ferdig med arbeidet ditt, kanskje. Plutselig har du ingenting å jobbe med, å tenke på. Og det føles så tomt. Men ikke på en negativ måte. Bare tomt, som fargene ute i det frosne vinterlandskapet.

Og du har ting du skal gjøre. Alle tingene er sånne fine ting. Sånne ting du gleder deg til, egentlig. Som å bestille billetter til Paris, eller Trondheim, kanskje London. Og du har mange dager foran deg med bare spennende ting. Ikke noe er krevende. Eller… noe, men det er ikke mer krevende enn at du kommer til å klare deg helt fint. Flyte fint, holde deg oppe, svevende. Du blir kanskje ikke perfekt, det blir kanskje ikke så fantastisk som du forestilte deg, men alt blir bra. Du vet det. Ser for deg det også.

Så hvorfor kommer den stressende følelsen snikende? Hvorfor ligger du her helt lamslått av alt du vil gjøre? Ender opp med å bruke en hel kveld, mange timer, mange minutter, kanskje mange uker, på ingenting. Men du vet at du ikke gjør ingenting. Du er til stede, du tenker, du føler, du vurderer studieretninger og studiesteder og studievenner og studiekombinasjoner. Ta opp fag? Hvor vil jeg bo? Hvem vil jeg være? Og hvis jeg blir den personen jeg vil være, kommer jeg egentlig til å trives sånn? Hvorfor gjør jeg ingenting nå? Så stressa at jeg blir helt utslitt. Sånn kjennes stresset - ikke som noe som pisker meg i gang eller får meg til å løpe rundt, men som noe så tungt at det bare presser meg vekk fra alt. Tanken på å ta seg til noe, starte på noe, den virker nesten kvalmende. Men så popper så mange gode tanker og ideer opp i hodet mitt. Hopper rundt som små rosa ballonger fyllt med maling. Og så sprekker de, tror jeg, oppe i hodet mitt. Og så blir alt litt kaos, søl.

Foto: KRISTINEMG

Og så ligger du der, på sofaen, slår på tv. Fuck it. Vil gjøre så mye. Vet ikke hva jeg skal begynne med. Begynner med å koble ut, aktivt gå inn for å glemme alle de tingene jeg sier til meg selv at jeg vil. For jeg orker ikke. Ikke i kveld, ikke enda. Ikke denne uken. Neste måned kanskje. Eller i morgen. For plutselig er jo energien der et sekund, kanskje fler. Det er så mange jeg vil se, så mye jeg vil planlegge, så mye som ligger halvveis planlagt i hodet mitt. Skrive det ned? jada, har skrevet det ned, noe av det. Men alt er løse planer. Lite satt. Kan man ikke bare leve med det da? I guess. Det er vel det alle gjør. Derfor de virker så fordømt avslappa eller stressa - enten eller. Følelseln når kroppen din er for avslappa til å gjøre noe, og hodet ditt er for fullt til å slappe av.