El tiempo fue muy rápido, no?

Foto: KRISTINEMG

Her har jeg bodd de siste 30 dagene.

Nåtid blir til fortid ubemerket, plutselig, og så er alt det du gjør blitt til noe du gjorde. Det stedet du er nå, blir til et sted du var for lenge siden, eller for en uke siden, eller for noen dager siden. Kanskje du besøker stedet igjen, kanskje ikke. Men når stedet ligger omtren 16 timer + med fly og mellomlandinger, da er det ikke et sted du kommer tilbake til med det første. 

De menneskene du kjenner i dag, kommer du til å "kjenne" til de dør. Men hva med de du så vidt har blitt kjent med, møtt noen få ganger, eller begynt å lage et vennskap med? Hva skjer med de bekjentskapene. De blir jo ikke engang "somebody that I used to know", men heller noen du kunne ha kjent, dersom du hadde hatt mer tid, mer ro, flere samtaler..

Vi vil vel alltid gjør mer. Ikke alle, noen virker veldig fornøyd med et stillestående liv, en stillestående utviklingskurve.. Men jeg vil alltid mer. Helt til jeg vil noe annet..

Nå er det torsdag kveld.. Lørdag ettermiddag letter flyet jeg sitter på. Vekk herfra, vekk fra alle barna jeg har vært med, barna som har gitt meg klemmer og smil hver dag, barna med en livsstil ekstremt annerledes enn min egen, men samtidig så lik.. Shit ass. Hva skal vi egentlig i dette livet?