“It's a funny thing about life; if you refuse to accept anything but the best, you very often get it.” - William Somerset Maugham

Er vel derfor man sier nei, ofte. Det velkjente "grønnere gress på den andre siden av gjerdet"-syndromet. Skjønner? Ikke? Det er kjent for meg ihvertfall, kanskje det var jeg som fant det opp. Antakelig ikke, men jeg forteller alltid meg selv at det finnes noe bedre. For hvordan kan du være klar for å motta det som er enda bedre, som venter på deg, hvis du allerede har tatt en avgjørelse, et valg, allerede har plassert deg et sted, valgt en studieretning for eksempel, en by, et liv, en livsstil. Med mindre du merker at det føles hundre prosent riktig, så er det ofte ikke det. Men så kan det bli perfekt, helt uventet, overraskende.

Foto: weheartit.com

Om en uke er jeg ferdig her, ferdig med Buenos Aires, med spanskeksamener, med eksamenspugging i 35 varmegrader, med nerver før eksamen, med byturer til Palermo, med billige, lange, fine taxiturer, med folka her, med å bo i den største byen jeg har bodd i så langt i livet mitt (ikke at jeg har mye å sammenligne med). 

De siste dagene har gradestokken vist 35 grader i skyggen. Det er så varmt at til og med argentinerne har byttet om til shorts og t-skjorte - og da er det varmt altså. Hvordan det er å forberede seg til eksamen i slikt vær? Litt utmattende og en smule umulig, ja. Alle ligger rundt her, bokstavelig talt utslått av varmen. Har ikke basseng eller strand, klager ikke, bare påpeker noe som hadde vært fint, kjekt å ha for varmen.

En ting jeg savner er air-condition. Våknet flere ganger i natt av at jeg ikke fikk puste, omtrent. Litt overdrevent kanskjee, men ikke langt ifra. Så i kveld har jeg lagt madrassen nede i "første etasje" i rommet vårt. Der er det litt bedre i alle fall. Skriftlig eksamen i morgen.