Balkongen din

Kveldssola lyste evig lenge på den bittelitte balkongen din. Dørene var ofte åpne. Ikke fordi du satt der ute, eller fordi du likte sollyset. Men fordi Romaheten gjorde den bittelille leiligheten din kokende varm om du ikke luftet konstant. Selv om jeg aldri var der inne sammen med deg lenger, var minnet om tung, stekende luft fortsatt klart og skinnende. Bildet av deg som sto ved kjøkkenbenken og hakket opp tomater for å lage bruschetta til kveldsmat. Måten de mørke krøllene dine lå feminint nedover skuldrene. Jeg kunne fortsatt se for meg hvordan du dro de små, velstelte fingrene dine, med den røde neglelakken, gjennom håret og samlet det i en hestehale. 

Tusenvis av små minner spinner rundt i tankene mine. Bilder som har festet seg. Hvordan skal jeg overleve om bildene aldri forsvinner? Jeg orker ikke konstante påminnelser om deg. Hver dag, hele dagen. Den lyse, vakre stemmen din som hvisket "Min Romeo" inn i øret mitt. Fordi du het Julie. Og så fniste vi som noen forvokste fjortiser. Og det føltes så bra. De store øynene dine som festet seg på meg, og jeg som beundret øyevippene dine. Klumpete maskara etter en natt ute på byen og livet. Røde lepper etter mye rødvin. Du og jeg ute på den lille balkongen. Vi delte en tallerken spaghetti der vi satt på gulvet blant rosa og røde pelargoniaer. Betraktet soloppgangen som badet oss i gyllent lys. Solstrålene varmet på den bare huden, vinden blåste roseparfymen din mot meg, og du varmet meg på innsiden. Fra første stund.

Jeg går fortsatt forbi leiligheten. Tvinger blikket mitt opp dit, mot pelargoniaene. Den oransje veggen bades fortsatt i deilig ettermiddagssol, men lyset sender kun frysninger nedover ryggraden min. Jeg klarer ikke slette deg fra hukommelsen. Jeg vil ikke. Jeg skulle ønske du fortsatt var der. På balkongen.

Men fakta er at det eneste stedet du eksisterer nå, er i hukommelsen min. 

Det er tre måneder, seks dager og to timer siden jeg vinket opp til deg fra der nede på gata. Den røde kjolen slynget seg perfekt nedover langs kroppen din. Det er tre måneder, seks dager og to timer siden du smilte til meg, og jeg hørte Laleh's "Some die young" spille fra radioen din i stua.

Det er tre måneder, seks dager og to timer siden jeg så deg for siste gang. På balkongen din. Smilende. Levende. Men ulykkelig.

Foto & tekst: KRISTINEMG