Hvem ville kommet i begravelsen din?

Dersom du hadde dødd i morgen, hvem ville kommet i begravelsen? Tenker du noen ganger på det? Nei? Ja, hver dag? Håper ikke det. Men tanken streifer deg kanskje, muligens. For hvem bryr seg egentlig? Hvem ville vært der i begravelsen bare av pliktfølelse? Hvem ville sittet og tenkt "så trist at hun forsvant, hun som jeg ville bli bedre kjent med".

Ingen trenger jo deg… Ja, du er uerstattelig, som vi alltid har blitt lært opp til av foreldrene våre (forhåpentligvis). Men en annen person kan erstatte deg dersom ikke du er der, ikke sant? Hadde ikke du møtt de folkene du har møtt i livet, så hadde de møtt noen andre. Da hadde de brukt mye tid sammen med disse menneskene, i stedet for deg. Og de hadde ikke savnet deg. Kanskje.

Hva hvis du hadde bodd i et øde slott langt vekk fra alle mennesker? Som en ensom, liten prinsesse som var lykkelig uten noen å leke med. Eller ulykkelig, men dersom du ikke visste hvordan det var å ha noen rundt deg, ville du kanskje ikke savne noen? Antakelig ville du savne noen. Vi mennesker er programmert til å savne noen.

Vi savner de menneskene vi er vant til å ha rundt oss. Vi savner det lille ekstra vi ønsker oss av livet. Vi savner noe vi ikke aner hva er, noe vi ikke kan definere. Vi savner livsglød og appetitt på livet. Vi savner en følelse av tilstedeværelse, en bekreftelse på at jeg faktisk befinner meg her i nuet, og ikke et eller annet fjernt sted i framtid eller fortid.

Jeg savner de menneskene jeg har rundt meg, og jeg savner de menneskene jeg ikke kjenner. Jeg savner mennesker jeg har møtt, øyekontakten jeg har fått med fremmede, tilfeldige mennesker på gata. Noen ganger savner jeg ingen i hele verden.

Cirka en gang om dagen savner jeg meg selv. Gjør ikke du?

Foto: weheartit.com