"Great dancers aren't great because of their technique; they are great because of their passion." - Martha Graham

Foto: KRISTINEMG

Jeg sitter på det lille, koselige, men litt upersonlige internatrommet mitt, med stygge gardiner og kaldt gulv. Har litt vondt i hodet og det frister litt å sove. Klokka er ett på dagen, og jeg er på et sted med masse folk. Folkehøyskole. Full av folk. Men alle sover. Egentlig ikke, men det virker litt sånn. Det er jo så stille.. Dødt… 

Hører tydelig lyden av en politibil som suser rundt i Drammens skumle gater. Kanskje noen er døde? Skutt? Tull, det finnes ikke noe skummelt i Drammen! Joda, det gjør det. Han fyren som skiftet retning og begynte å subbe etter meg lørdag kveld, rundt klokka elleve, han var kanskje skummel. Pynta for byen og fylla. Men så skal han plutselig inn på Shell, etter meg, og stå og glane på frossenpizza og spylevæske? Trooor ikke det du. Det der er ikke troverdig, som filmlærerne sier til de stakkars filmelevene her på skolen, om ideene deres.

Men ja, så sitter jeg her, og det er så stille. Men idet jeg legger hodet ned på puta blir jeg minnet på hvor jeg befinner meg. En dunkende lyd av musikken fra 2. eller 3. etasje sørger for å holde meg våken. Takk for det. Noe jeg ikke kommer til å savne når jeg kommer hjem er det å være samboer med over 100 folk.