Expectations vs. reality

Du er ung, bare 17.

Foreldrene dine minner deg om at … "du har jo hele livet foran deg", og en gammel tante smiler vemodig og med drømmende øyne; "Akk ja, ungdomstiden var de lykkeligste årene av livet mitt." sier hun med klump i halsen. 

Du ser på henne med rynkede øyebryn og skepsis i blikket. Når til og med tante Turid har glitrende minner fra en herlig ungdomstid, må det vel være noe alvorlig galt med deg selv.. Depresjon? Neei, det føles ikke så sterkt og tungt. 

Kanskje du bare ikke gjør nok ut av livet? Kanskje du bare er for passiv og passiv, eller for usikker og forvirra.

Du sitter og venter på de øyeblikkene som skal komme og slå pusten ut av deg - de eventyrlige stundene og de lykkelige avslutningene på fine dager. Hvor blir det av alle de fantastiske opplevelsene? Hvorfor går du glipp av alle de magiske dagene som du har drømt om? Og hvorfor føles det som om alle andres liv er fyllt av kjærlighet, minner, venner og ambisjoner, mens dine hverdager føles så tunge og tomme…?

Nå er du ung, og nå skal du liksom gjøre alt det du egentlig ikke får lov til. Nå skal du kjenne på grensene og bryte reglene. Disse årene du har bak deg og foran deg skal liksom være de beste årene i ditt liv, i følge generasjoner før deg.

Du er 17, og plutselig føler du ingenting. Det er forventet at du skal føle så mye. Alt skal være så fargerikt og intenst, men alt er svart. Eller - ikke svart - bare gråtoner. Ingen fargeklatter eller lysglimt. Så du leter etter det lyset, eller de fargene.. Det burde jo ikke være så vanskelig å finne.